ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2020

Aker herred var først og fremst et jordbruksområde i tidligere tider. Fra Nydalen og vestover rådde gårdsbrukene. Helt frem til 1855. Da ble Gaustad Asyl og Vestre Aker kirke reist i all sin velde som landemerker blant åker og eng i Vestre Aker. I denne artikkel skal vi fortelle om asylet. Den aller første psykiatriske institusjon i vårt land.

Hans Andreas Grimelund-Kjelsen

Planleggingen av asylet startet i 1844. Avgjørende for tomtevalget var tilknytning til gårdsbruket på Gaustad. Asylet skulle helst være selvforsynt, og gårdsarbeid ble i seg selv ansett gunstig for den kommende pasientbehandling. Selve byggeprosessen begynte neppe før i årene 1847–49.

Herman Wedel Major

Herman Wedel Major (1814–1854) var mannen bak asylet. Han var også den viktigste drivkraft til å få sinnsykeloven vedtatt av Stortinget i 1848. Major lærte oss at sinnslidelser var sykdom som burde behandles på beste måte. Lidelsene var ikke en djevelsk besettelse, eller representerte noe slags offer for andre, mystiske krefter.

Major ble utdannet lege i 1842. Han var forlovet med sin niese som led av sinnslidelse og ødeleggelsestrang. Behandling av niesen førte til at Major kom i kontakt med professor Peter Willers Jessen fra Slesvig, og Major fattet interesse for psykiatri. At Majors far tok livet av seg i 1839 som følge av tungsinn, kan ha vært en medvirkende årsak til at han orientere seg mot psykiatrien.

Tidlig på 1800-tallet ble det bygget såkalte dårehus eller dårekister. (Av tysk dorenkiste; sykeavlukke.) Det var begredelige uthus under mangelfulle forhold. En regjeringskommisjon foreslo å opprette helbredelsesanstalter i 1827, men ingenting skjedde før Major foreslo å bygge et sinnsykehus i 1844. Forslaget ble fremmet med faglig innspill fra professor Jessen og med tegninger fra Majors svoger, arkitekt Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887). Med knapt flertall vedtok Stortinget å bevilge 5000 spesidaler til innkjøp av sykehustomt.

Major skrev en innberetning om Sindsyge- Forholdene i Norge i 1846. Det er rystende lesning, og var et viktig bidrag til å realisere asylprosjektet.

Major ville vi skulle behandle pasientene med verdighet. Dette var mennesker gode som noen og de trengte ro, omsorg og pleie i ordentlige og tiltalende omgivelser. I tillegg til et flott og humant sykehus, skulle sosial læring stå på dagsorden. Pasientene skulle tilbys sunne fritidsaktiviteter, men også oppdras med arbeid og plikter. En tanke om at de kunne oppnå tilnærmet helbredelse, bare de ble loset inn i den normale, alminnelige livsførsel. Dette sosiale perspektiv på sinnslidelsene dannet skole i Norge gjennom 1800-tallet med forbilder fra utlandet. Herman Wedel Major er blitt kalt far til både sinnsykeloven, Gaustad sykehus og den sosialt, tilnærmede psykiatri i vårt land. Innleggelser skulle skje på medisinsk grunnlag, ikke basert på rettslige beslutning. Asylene skulle ikke være noen sammenblanding med fattiggårder og fengsler som tidligere etter Majors mening. Departementet ville imidlertid ikke akseptere noe fullt skille i forhold til fattigvesenet. Videre skulle staten ha et overordnet ansvar for å sikre den gode, enhetlige behandling av de sinnslidende over hele landet.

Majors far kom fra Belfast og Nord-Irland. Opprør i hjemlandet førte til at han flyktet til Norge i 1798 og bosatte seg med familien i Kristiansand. Moren skilte seg imidlertid på grunn av mannens tungsinn, og tok barna med seg til Christiania når Herman Wedel var i 6-års alderen. Som nevnt ovenfor kan farens tilstand medvirket til sønnens medisinske løpebane. Det er antatt at faren led av en manisk, depressiv lidelse. Men også Herman Wedels forlovede ble sinnslidende. Lenge prøvde han å holde på henne og gi henne hjelp, men hun ble mer og mer lidende med raserianfall og ukontrollert oppførsel. Wedel hevet forlovelsen og giftet seg i stedet i 1850 med Ida Gruning og fikk to barn med henne. Vi kan forskrekkes over en forlovelse mellom onkel og niese, men på 1800-tallet var ikke dette oppsiktsvekkende. Mange søskenbarn giftet seg i hvert fall med hverandre på den tiden uten at det ble ansett unormalt.

Major møtte etter hvert en viss motstand. I alle fall opplevde han det slik selv. Det ble hevdet at han fikk bygd en for ekstravagant direktørbolig å ta opphold i. Hans byggeplaner på Gaustad måtte reduseres etter kritikk fra ulike hold. Det endte med at Major tok familien med seg og utvandret til Amerika året før Gaustad asyl ble ferdigstilt. Så skjedde det ulykksalige at båten de reiste med forliste etter kollisjon med et fransk dampskip ved Newfoundland, og hele familien Major omkom.

Herman Wedel Major etterlot seg dype spor i norsk psykiatri. Et vesentlig bidrag var å gi de sinnslidende en god og human behandling. Tvang tok asylet avstand fra som en slags hovedretningslinje, men noen pasienter måtte likevel innesperres eller låses fast med reimer i stoler og senger. Legene så ingen annen utvei for de hardest rammede. Noen måtte finne seg i opphold i noe som må betegnes som rene oppbevaringsbokser.

Tomtegrunn fra Gaustad gård

Tomtearealet for asylet fant man på Østre og Vestre Gaustad gård. Østre Gaustad var kompanisjefsgård fra 1791, og i 1847 ble det bestemt at arealer fra gården som var forpaktet bort, skulle utlegges til sykehustomt. Formelt ble deler av Østre og hele Vestre solgt til Staten i oktober 1857. Antagelig ble alt sykehusareal, inkludert området der Rikshospitalet ligger, registrert under Vestre Gaustad, gnr. 42 i Aker. Vestre Gaustads gårdsbygninger lå for øvrig like på oversiden Gaustad Asyl 15 av ringveien. De ble revet da Rikshospitalet ble bygget i 1994. Det eneste som gjenstår er hovedbygningens klokketårn som er oppusset og utstilt på plassen.

Arkitekt Heinrich Schirmer

Asylet ble som nevnt tegnet av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887). Schirmer var første generasjon av utdannede arkitekter i Norge, og var blant landets ledende institusjonsarkitekter i sin tid. Hans arbeidskapasitet og evne til rasjonelle løsninger, ga gode, arkitektfaglige løsninger som vakte oppmerksomhet over landegrensene. Schirmer bisto Linstow med slottet, tegnet rikshospitalet i Pilestredet i 1874, Botsfengslet m. fl. Han var også arkitekten bak Vestre Aker kirke. Gaustad sykehus regnes likevel som hans hovedverk.

Både plan og prosess må ses som et felles prosjekt for Major og Schirmer. De fulgte prosessen nesten til ferdigstillelsen. Begge synes å være skjønt enige om at bygningene ikke skulle være fengselslignende, lukkede anstalter som Norge holdt seg med før i tiden. Sykehuset skulle være sosialt, estetisk og miljømessig rettet mot terapi og behandling på en grunnleggende forskjellig måte enn tidligere. Også Schirmer var i kontakt med professor Jessen, og lot seg inspirere av hans psykiatriske sykehus i Slesvig og Kiel. Der ble pasientene inndelt i et slags paviljongsystem. Det var viktig å skille pasientene etter dannelse, klasse og sykdomsforløp. Tvang skulle unngås som den store hovedregel. Asylet skulle fremtre romslig og innbydende med grøntområder i parkmessige omgivelser. De romantiske omgivelsene med lysthus og paviljong støttet ytterligere opp om at omgivelsene var tiltenkt en behandlingseffekt for pasientene. Det var egne fløyer for kvinner og menn.

Arkitektonisk lyktes man godt. Anlegget kan oppfattes som en vakker og staselig krysning mellom hospital, kirke og ja, også fengsel i all sin nygotiske stil. Faglig har sykehuset i alle år vært en ledende psykiatrisk institusjon i Norge. Miljø og omgivelser er fortsatt innbydende med utsikt mot Oslofjorden. Gressklipperen kunne med fordel vært flittigere i bruk på parkområdene.

Gaustad ble ikke benevnt som et sykehus i starten. Den opprinnelige navnsetting var Gaustad Sinnsygeasyl, før den første direktøren, overlege Ole Rømer Sandberg, endret dette til Gaustad Asyl. Senere ble også denne betegnelsen ansett å være stigmatiserende for pasientene, og ble derfor avløst av det nøytrale navnet Gaustad sykehus.

Ikke all gjøren og laden fra Schirmer fortjener ros. Han var faktisk en av pådriverne for å rive gamle Aker kirke i 1852, dog i godt selskap med Aker-ordfører Alf Bredo Stabell. Det kan kanskje anføres at arkitektens oppgaver retter seg mot nye bygninger, ikke primært å slå et slag for å bevare alt det gamle. Men at en middelalderkirker fra 1100-tallet skulle rives, er likevel sterk kost. I dag ser vi annerledes på datidens rivningslinje, og vi får prøve å tilgi Schirmer på dette punkt som et utslag av at alle er barn av sin tid.

Schirmer var engasjert i flere, statelige byggeprosjekter utover 1860-tallet. Men etter at han røk uklar med byggekomiteen om Nasjonalgalleriets midtbygning, og mistet sin statspensjon, forlot han Norge for godt i 1883.

Pasientene

Asylet hadde 300 sengeplasser i starten. De tilbød først og fremst tilsyn og samtaler med pasientene. Ro, pleie og omsorg, og det man oppfattet som god terapi, var altså et viktig virkemiddel. Styrkende kost, arbeidstrening og badebehandling likeså. I sommerhalvåret oppsøkte man kulper rundt Sognsvann, om vinteren varmebad innendørs. Klyster ble også tatt i bruk i behandlingsøyemed. Arbeid var et vedvarende virkemiddel. Enten håndverk, verkstedtjenester eller til regulær bistand i selve sykehusdriften, foruten deltakelse i gårdsdriften som nevnt ovenfor.

De mest urolige kunne naturlig nok ikke delta med arbeid og aktiviteter. Faktisk ble disse i hovedsak utskrevet av sykehuset som uhelbredelige, i hvert fall de første årene på Gaustad Asyl. Pasientene ble delt i sosiale klasser. Borgerskapet holdt til i egne hus nærmest klokketårnet og inngangspartiet. Dernest kom middelklassen, mens arbeids- og fattigfolk holdt til i de bakenforliggende bygningene. Grad av sinnstilstand hadde også betydning for oppholdsstedet. Det ble bygget fire hus på hver side bak inngangen. De rolige og dannede i første husrekke, deretter de mer urolige, og til slutt de urenslige plassert i de bakerste bygninger. Organisering var med andre ord tuftet både på klassetilhørighet og helsetilstand, men med klasse som den viktigste av disse faktorer.

Det var også forskjell på interiør og innredning i husrekkene som det kunne forventes med datidens tankegang. Borgerskapet hadde utsmykning med møblement, tekstiler og blomstervaser av en standard de andre ikke fikk oppleve. Soveværelsene for de bedrestilte var romsligere og finere.

Kjønn var for øvrig helt avgjørende for plasseringen på asylet. Alle menn holdt til i den vestlige husrekken, kvinnene i øst.

Flere kunstnere har vært innlagt på Gaustad, herunder forfatteren Amalie Skram og maleren Bendik Riis.

Den medisinske behandlingen

Som det fremgår ovenfor var Gaustad det første psykiatriske sykehus i Norge, og har gjennom alle år vært et medisinskfaglig senter i Norge. Idealene fra Majors dager er i behold og videreutviklet frem mot vår tid hva gjelder det humane aspektet ved pasientbehandlingen.

I mellomkrigstiden kom nye behandlingsformer. Den sosiale læringen som Major ville gi pasientene ble tonet ned. Man trodde ikke lenger at moral, hardt arbeid, disiplin og fritidsaktiviteter kunne lede de sinnslidende til selvkontroll og beherskelse av følelseslivet. Kjemiske sjokk, senere elektrisk sjokk og kirurgi, ble lansert som bedre behandlingsmåter utover 1900-tallet. Lobotomi ble lansert på 1930-tallet, dog ikke på Gaustad før i 1941. Men Gaustad ble raskt ledende på området. Spesielt overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen var en drivkraft med flere hundretalls operasjoner.

Bebyggelse i stein og tegl

Sykehuset er i hovedsak en teglsteinsbygning. Teglsteinen ble levert fra Bislet teglverk. Eierne av teglverket var John Brandt og Holmanbrødrene. Brandt bodde på Haugerud gård som hjemmelshaver der i 1835–1881. Brandt og Holman kjøpte også Risverket i 1857, et mindre teglverk som lå i Anne Mariesvei, nedenfor Blindern stasjon på Sognsvannsbanen, og tidligere innenfor området til Gaustad Østre. Også dette teglverket leverte stein til sykehuset, om enn i mindre omfang enn Bislet. I dag er begge teglverkene revet.

Fredning av Gaustad

Det nye Rikshospitalet vest for Gaustad sykehus, består av forholdsvis lave bygninger som ikke forstyrrer naboanlegget nevneverdig. Dette var også et av vilkårene for å godkjenne et nytt Rikshospital på Gaustad i 2000. Dette kan drastisk endre seg hvis Ullevål sykehus flyttes til Gaustad. Opprinnelig ble det planlagt et lokk over ringveien for å plassere det planlagte, nye sykehuset der. Her satte imidlertid Statens Vegvesen foten ned. Reserveløsningen ble dermed å bygge høyhus i 14 etasjer nedenfor dagens rikshospital. En slik bygningsmasse vil imidlertid true Gaustad sykehus visuelt og trafikkmessig på en vesentlig måte. Det gjenstår å se om plan- og bygningsetaten og bevaringsmyndighetene kan reise tilstrekkelige innsigelser til å stanse statens planer om et gigantsykehus på Gaustad.

Gaustad sykehus’ samlede bygningsmasse ble fredet av Riksantikvaren i 2012 med hjemmel i kulturminneloven av 1978. Enkeltbygninger ble fredet fra 1920 og senere. Det er i alt 40 objekter som i dag har fredningsstatus.

Det heter at fredningens formål er å bevare anlegget som et sentralt monument over sinnsykeloven av 1848, som kilde til psykiatriens utvikling i Norge frem til i dag. Videre fredes anlegget for å bevare bygningene som en del av et fremragende arkitektonisk og arkitekturhistorisk miljø.

Interiøret er også gjenstand for bevaring. Noe av møblementet kan være over hundre år gammelt, og deler av det befinner seg på Gaustad museum.

Parken og de omkringliggende grøntanleggene er i behold, og har vernestatus med hjemmel i plan- og bygningsloven.

Den eldre del av sykehuset ses som et symmetrisk anlegg med det høye administrasjonsbygget eller klokketårnet, i midtlinjen. I forkant av hovedanlegget finnes portnerbolig, direktørbolig, beboelseshus for privatpersoner og forpakterbolig. Sistnevnte ble flyttet nærmere anlegget, da den sto i veien for etableringen av Rikshospitalet. Det samme gjelder smia. Begge de to sistnevnte stammer fra 1860 og ligger like ved Sognsvannsveien med Rikshospitalet på den andre siden. Av Gaustad gård er bare klokketårnet fra hovedbygningen tilbake. Det står sammen med forpakterboligen m. fl. på vestsiden av sykehuset.

Sykehuset er naturlig nok oppgradert siden 1855. De største utvidelser fant sted på 1920- og 1960-tallet. Pasientantallet doblet seg med disse utvidelser.

Staten overdro ansvaret for Gaustad til Oslo kommune i 1985. Gaustad kom under Aker sykehus sin paraply, senere Oslo Universitetssykehus.

Lobotomien og Juklerødsaken

Noen pletter har oppstått på Gaustads ellers gode navn og rykte. Ikke all pasientbehandling har vært like formålstjenlig. Spesielt gjelder dette innføring av lobotomi som nevnt ovenfor. Norge og Danmark var blant de første land som tok i bruk dette middel mot sinnslidelser. Pasienter ble lobotomert med svært uheldig resultat som følge. Dette avtok ikke før på 1970-tallet. I alt skal over 2 500 mennesker ha blitt lobotomert i Norge, en stor del på Gaustad. Mange døde unødig. På 1990-tallet fikk flere av de gjenværende opererte kr 100 000,– i erstatning fra staten.

Juklerød-saken er et annet kontroversielt punkt i sykehusets historie. Skytebas Arnold Juklerød (1925–1996) ble tvangsinnlagt med tvangsmedisinering to ganger på 1970-tallet. Han ble diagnostisert som paranoid kverulant. Den viktigste grunnen var hans engasjement ved nedleggelsen av en barneskole i Kragerø. Senere også hans innsigelser og oppførsel som følge av tvangsbruken. Det ble også de facto lagt vekt på en anmeldelse fra hans hustru, som han hadde kastet ut av felles bolig. En utkastelse som førte til skilsmisse og tap av foreldremyndighet for Juklerød. Når Juklerød ble utskrevet ville han ikke forlate sykehusområdet med mindre diagnosen ble slettet fra hans journal. Det skjedde ikke, og Juklerød oppholdt seg på Gaustad i flere år i protest. Sykehuset begjærte utkastelse, men politiet manglet hjemmel så lenge den medisinske diagnosen sto ved lag. Juklerøds søksmål om innleggelsens gyldighet førte ikke frem. Lagmannsretten avviste oppnevnelse av utenlandske fagkyndige. Under saken fikk han diagnosen symptomfri sinnslidelse. I 1995 innrømmet departementet at det ikke var hjemmel for nedleggelse av barneskolen som Juklerød hadde påstått. Det var i første rekke dette forhold som ble anført som bevis på at han led av ukorrigerbare, paranoide vrangforestillinger.

Det er i ettertid anført at paternalistiske holdninger til slutt ga tapt for enkeltmenneskers forhold til psykiatriske autoriteter. Juklerøds kamp bidro i alle fall til reell åpenhet for de innlagte med lettere tilgang til journalene. Hans fullstendige isolat på Gaustad har vært sterkt kritisert i senere år, også fra medisinsk hold. Noen av sykepleierne hjalp Juklerød ut av bygningen i strid med ledelsens instruks om isoleringen. Direktør på Gaustad sykehus, professor og overlege Nils Retterstøl (1924–2008), har uttalt at Juklerød-saken var en av de vanskeligste han arbeidet med.

Kilder:

• Finn Holden, Akergårder, 2003
• Johan Stang, Sogn – en del av Oslo, 1980
• Kirken på Kalvehaugen, 2005
• Gaustad Museums samlinger
• Kulturminnesøk,
• Riksantikvaren
• Psykolog Joar Tranøy, En kamp for andres beste, 2020
• Wikipedia
• Norsk biografisk leksikon