ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2023

«Det blir ikke fred på Tåsen før Øvrums flytter.» Formannen i boligselskapet var tydelig i sin partsforklaring. Men det måtte gå tre år etter frigjøringen før Høyesterett satte sluttstrek for saken om den landsvikdømtes familie kunne bli boende.

Trond Smith-Meyer

I 1922 sto 14 tomannsboliger ferdige på Nedre Tåsen. Det nystartede Kristiania Elektricitetsverks kontrollørers private byggeselskap sto bak byggingen, og de som flyttet inn var kolleger fra elektrisitetsverket, det senere Oslo Lysverker. Mange kvelder og søndager var blitt brukt til dugnadsarbeid og selvbygging for å redusere innskuddsbeløpet, så da innflyttingen endelig kunne skje, var det en godt sammensveiset gjeng som ble naboer i de to husrekkene.

I årene som fulgte ble det en viss utskiftning i boligselskapet, og ved slutten av 1930-tallet var miljøet mindre homogent. Men i Tåsen allé 17 hadde de samme to familiene bodd siden starten. Til høyre familien Øvrum, til venstre familien Kaarød. Fedrene var kolleger i Oslo Lysverker, barna kjente hverandre gjennom lek og skolegang. Ved slutten av 1930-tallet var sønnene klubbkamerater i den nystartede Tåsen tennisklubb.

Krigstid

Det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 endret på en dramatisk måte nordmenns liv, for noen familier på en tragisk måte. Den 20 år gamle sønnen i 17 B, Per Kaarød, tjenestegjorde i infanteriregiment nr. 6, som var satt inn mot det tyske felttoget. 26. april falt han i de harde kampene ved Segalstad bru i Gausdal.

Brynjulf Øvrum i 17 A hadde ikke fremstått med noen klare politiske overbevisninger tidligere. En annen av Kaarød-sønnene, Bjarne, forklarte seg senere til norsk politi i Storbritannia og beskrev Øvrum som «litt av en original, og hans oppfatning og syn på forskjellige ting kunne variere fra den ene dagen til den andre.» Imidlertid tonet han flagg umiddelbart etter at okkupasjonen er et faktum og ga, ifølge Kaarød, beskjed om at han kjente Quisling og at de måtte være forsiktige med hvordan de omtalte ham.

I 1941 ble Øvrums tilknytning til Nasjonal Samling fastere. Han ble økonomileder i NS’ partilag på Tåsen, bedriftstillitsmann for NS ved Oslo Lysverker og medlem av Hirden. I Hirden deltok han i «seniorsveiten», og gjennom denne ble han ved noen tilfeller utkalt til å gjennomføre razziaer.

Det banker på døren

En høstkveld i 1943 har Kaarøds yngste datter Anne gjester i huset. Et stykke utpå kvelden banker det hardt på døren. Det er tjenestemenn fra det nazistiske Statspolitiet som avbryter festen. De kan fortelle at naboen Øvrum har meldt fra om at selskapet har sunget Kongesangen.

La oss se for oss situasjonen, nå på 80 års avstand. På den ene siden en familie der yngstemann har falt for Norge i aprildagene 1940, der en annen sønn har flyktet og der istemming i Kongesangen føles som det minste, men kanskje også det eneste, selskapet kan gjøre i motstanden mot okkupantene. Og på andre siden av en ikke alt for solid skillevegg, en NS-familie med telefon og åpen linje til Statspolitiet. Det er som om hele okkupasjonstidens Norge denne kvelden kondenseres i en tomannsbolig på Tåsen.

Oppmøtet fra Statspolitiet var skremmende, men saken fikk ingen videre konsekvenser. Det fikk i stedet andre anmeldelser fra Øvrum. Allerede i 1941 anmeldte han tre av naboene for å ha truet ham. Øvrum hadde mottatt trusselbrev som han anklaget yngre medlemmer av tre nabofamilier for å ha stått bak. Resultatet ble husundersøkelser og avhør hos Statspolitiet.

«Trekløveret» ved Oslo Lysverker

Som en viktig kommunal bedrift ble Oslo Lysverker tidlig satt under administrasjon fra NS-styret. I den illegale avisen «Kommunal-nytt» får vi et inntrykk av de interne forholdene, slik i alle fall en del opplevde dem. I avisens utgave 16. september 1944 er en artikkel viet forholdene i Oslo Lysverker. Etaten som før krigen ble beskrevet som en mønsterbedrift, preges nå av «angiveri, spionasje, forfølgelse, utrygghet og tilfeldigheter av enhver art.»

Det «NS-trekløver» som pekes på som ansvarlig for dette, er Tryggve Armann, som var blitt ansatt som generaldirektør av NS-myndighetene i 1942, personalsjef Thorleif Nelson og Øvrum, som blir omtalt som NS-bedriftstillitsmann. Og selv om Øvrum i avhør etter krigen nektet for å ha angitt noen, oppga han likevel at han «holdt Generaldirektøren og partiet underrettet om N.S. stilling blant funksjonærene ved Lysverket.»  

I 1942 anmeldte Øvrum en av sine kolleger for illegale skriv. Hun opplevde å bli hentet og forhørt av Statspolitiet, og det ble foretatt ransaking av huset hennes. Noen år senere ble en av hans kolleger ved Lysverkene avskjediget og en annen suspendert som følge av anmeldelser fra Øvrum. Bakgrunnen var at de to hadde skrevet av et hyllingsdikt som var benyttet i en begravelse.

Arrestasjon og rettssak

Høsten 1944 var det klart for de fleste at okkupasjonen gikk mot slutten, og «Kommunal-nytt» kommenterte dette slik:

«Selveste Øvrum viser nå tegn til å ta til årene. Han har uttalt håpet om at jøssingene senere vil behandle ham like rettferdig og mildt som han har behandlet dem. Han kan være ganske rolig. Både han og de andre nazikoryfeene ved lysverkene skal få den behandling som tilkommer dem.»

8. mai 1945 ble Brynjulf Øvrum arrestert, og i løpet av de nærmeste månedene kom anmeldelser og vitneforklaringer inn til politiets landsvikavdeling. Da tiltalen ble tatt ut i september 1945 inneholdt den, ved siden av medlemskap i NS og Hirden, en rekke tilfeller av angiveri. Både anmeldelsene om trusselbrevet i 1941, Kongesangen i 1943 og de tre tilfellene av angiveri av andre kolleger var med. I tillegg omfattet tiltalen deltagelse i to razziaer, blant annet en på Hardangervidda i etterkant av tungtvannsaksjonen.

23. oktober kom saken mot Øvrum opp for Eidsivating lagmannsrett. Rettens administrator var Erik Solem, tidligere medlem av Hjemmefrontens ledelse og en av dem som hadde utarbeidet forslaget til landssvikanordning. Seks uker tidligere hadde han avsagt dødsdommen mot Vidkun Quisling.

Rettsforhandlingene varte fire og en halv time, og dagen etter trådte retten sammen igjen og kunngjorde den enstemmige dommen. Aktoratets påstand ble lagt til grunn, og Øvrum ble dømt til ni års tvangsarbeid og ti års tap av borgerlige rettigheter. Bare den foreslåtte boten ble strøket. Øvrum anket straffeutmålingen, noe som kort etter ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Ingen framtid på Tåsen

1. august 1945 sendte boligselskapet, som nå hadde tatt navnet Tåsenheim, melding om oppsigelse av Øvrums leieforhold med fraflytning innen 30. september. Bakgrunnen var de pådømte forholdene overfor naboene, men også andre forhold ble trukket inn, som at fru Øvrum skulle ha uttalt til ekteparet Kaarød at hun «kunne få dem arrestert».

Øvrum gikk til sak for usaklig oppsigelse, men tapte i Aker herredsrett i november 1945 og deretter i Eidsivating lagmannsrett i august 1946. I 1948 ble saken tatt opp i Høyesterett. Saken var nå frafalt for Øvrums vedkommende, siden han sonet sin landssvikdom, men ble opprettholdt for fru Øvrum.

Hun påberopte seg blant annet boligselskapets lover og leiekontrakt, der det het at en deltager og leieboer ikke kan sies opp «så lenge han er deltager og erlegger sine innskudd og den bestemte husleie og for øvrig holder seg selskapets bestemmelser og sine leieregler etterrettelig».

Disse reglene kunne imidlertid ikke regnes som uttømmende, mente Høyesterett, som pekte på Øvrums anmeldelser og trusler overfor medleieboere og kolleger som «må karakteriseres som et vesentlig brudd på de krav som må stilles til leieboere i et tilfelle som det foreliggende.» Førstvoterende dommer Reidar Skau la også vekt på at leieboerne «ikke bare er knyttet til hverandre som nære naboer og som deltagere i selskapet, men at de fleste av dem, så vidt jeg har forstått, også er kolleger ved samme bedrift. Det følger da etter min mening av alminnelige kontraktsregler at ektefellenes nevnte forhold må karakteriseres som en vesentlig misligholdelse som gir selskapet rett til å heve leieforholdet som gjort.»

I et avsluttende avsnitt karakteriserer førstvoterende stemningen i boligselskapet:

«Jeg har tidligere nevnt at fru Øvrum selv har forklart at det ikke var noen vesentlige uoverensstemmelser mellom familien Øvrum og de andre leieboere i komplekset før krigen. Hvor skarpt og ulegelig det motsetningsforhold er, som oppsto under krigen, og som jeg må gå ut fra skyldes de her omhandlede forhold fra Øvrums og hans frues side, fremgår av at fru Øvrum videre uttaler: ‘Men etter krigen har det ikke vært til å holde ut.’ Og selskapets formann sier i sin partsforklaring at ‘Det blir ikke fred på Tåsen før Øvrums flytter.’»

Med Høyesteretts dom i april 1948 var det altså slutt for ekteparet Øvrum på Tåsen. Men var det da slik at landssvikdømte mistet enhver rett til å bo? Nei, og samme år behandlet Høyesterett en tilsvarende sak, der et tidligere NS-medlem var blitt kastet ut av en av Oslo kommunes leiegårder på Ila. Her fikk leieboeren medhold. Retten henviser til Tåsen-dommen, men påpeker forskjellen: I Ila-saken hadde ikke naboer og medleietakere blitt skadelidende.

* * *

Brynjulf Øvrum fikk sin dom før det var gått et halvt år etter frigjøringen. Det er imidlertid en kjent sak at landssvikdommene ble mildere etter hvert som årene gikk, og dette poenget ble trukket fram da Øvrum etter noen år søkte om benådning. Forsvarerne henviste blant annet til at hans overordnede i Oslo Lysverker, NS-generaldirektør Armann, hadde fått en kortere straff.

Sommeren 1948 ble Øvrum benådet for en del av dommen, som da ble regnet som avsonet. Han fikk også igjen sine borgerlige rettigheter, og sammen med sin kone kunne han finne sin plass i et sivilt liv i etterkrigs-Norge. Men ikke i Tåsen allé.

Kilder:

• Riksarkivet: Landssvikarkivet, Oslo politikammer, RA/S-3138-01, Dnr. 159, 1945-1948
• Norges Høyesterett: Dommene Rt 1948 s. 339 og Rt 1948 s. 500
• Oslo byarkiv: Kommunal folketelling for Aker 1939
• Carl Just (red.): Oslo elektrisitetsverk 1892-1952 (1953)
• Kommunal-nytt (1944), Universitetsbibliotekets krigstrykksamling, Universitetet i Bergen (digitalt.uib.no)
• Fliflet, Arne: Erik Solem i Norsk biografisk leksikon (snl.no)