ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2022

Firemannsboligen i Tåsen hageby med adresse Tåsenveien 12 ligger litt tilbaketrukket fra veien. Akkurat her, rett foran huset, lå gårdsbygningen der en lang rekke Aker-boere har levd sitt liv og dyrket sin tilmålte del av den gode dyrkingsjorda på Ullevål. Til den ble revet i 1920.

Av Trond Smith-Meyer

Bygningen lå ved Tåsenveien, nord for Geitmyra (Gjetemyren) og diagonalt overfor Bukketåsen (Buche-Tåsen, i dag Tåsenveien 13). Mellom Spångbergløkka og Bukketåsen gikk bekken som her utgjorde det historiske skillet mellom gårdene Ullevål og Søndre Tåsen. Bekken hadde gravd seg flere meter ned i terrenget. «Forsenkningen i veien var så dyp, at hesten alltid gikk i skritt, når den hadde motbakke», skriver Hans Lødrup i sin bok «Guttedager på Søndre Taasen».

Første år

Spångbergløkkas historie har altså et veldefinert sluttpunkt, men begynnelsen er innhyllet i mørke. At eiendommen ble utskilt fra Ullevål gård er klart, og like klart er det at Oslo byleksikon tar feil når de hevder at dette skjedde på slutten av 1800-tallet. Men når det skjedde helt nøyaktig, og hvor navnet kommer fra, vet vi ikke.

Løkkene rundt Christiania ble gjerne oppkalt etter første eier, og Spångbergløkka ble i lang tid skrevet Spangbergløkken. Og det fantes en familie Spangberg i Aker ved inngangen til 1800-tallet. Christen Spangberg var «fuldmektig ved sæbesyderiet» og bodde med sin familie på det som blir betegnet som «Byens grund 8» i Folketellingen 1801. Men om han hadde noe med Spångbergløkka å gjøre, blir bare spekulasjoner inntil noe mer håndfast blir lagt på bordet.

Vi må i stedet noen tiår fram for å finne det håndfaste. I 1816 solgte Johan Henrik Muus, forvalter ved Christiania Glasmagasin, sin gård Bredtvet til Hans Nielsen Hauge. Muus var nylig blitt enkemann etter sin tredje hustru og trakk seg nå tilbake til Spångbergløkka, der han døde i august 1821. Verdt å nevne er at en av hans sønner, Isach Muus, femten år senere skulle komme til å overta Ullevål gård (les mer om ham i Før og nå 2019).

Koleraen rammer

Ti år fram igjen. Manntallet i Aker 1832 forteller om tømmermann John Larsen og kona Berthe Marie Svensdatter som bor på Spångbergløkka med to sønner og to døtre. Året etter brøt den første koleraepidemien ut i Norge, og i løpet av oktober og november 1833 døde over 800 mennesker i hovedstadsområdet. Særlig gikk det utover de østlige forstedene i Aker. Det startet på Enerhaugen, og etter få uker var smitten også kommet til Spångbergløkka. Med tre dagers mellomrom døde både John og Berthe Marie. De etterlot seg seks umyndige barn, ifølge sorenskriveriets dødsfallsprotokoll, så de to eldste var nok i tjeneste utenfor hjemmet.

I januar 1834 ble eiendelene deres lagt ut for salg. Auksjonen ble holdt på nabogården Bukketåsen, og oversikten vitner om at det langt fra hadde vært noen nød på Spångbergløkka:

Borde, Stole, Skabe, Shatoller, Speile og Skilderier, et Sengested med Omhæng, Sengeklæder, Mands- og Fruentimmer-Gangklæder, Linned, en Reisekjærre, en Eenbetvogn, et Sølvlommeuhr, tvende sølvbeslagne Meerskumspiber, endeel Byg, Havre og Høe m.m.

Men var Jon Larsen også eier av gården? Det vet vi ikke noe om, men kort etter, i 1835, kommer i alle fall Spångbergløkka på auksjon. Dette er den første overdragelsen som er nevnt i pantebøkene for Aker, og derfor vet vi at det er høker Eriksen fra Myraløkka som kjøpte gården. I 1860 ble den solgt videre til Peder Pedersen Bakkehaug for 2400 speciedaler.

Byen vokser

Utover 1800-tallet økte folketallet i hovedstaden og de nærliggende forstedene voldsomt. Bare fra 1845 til 1875 ble folketallet tredoblet, noe som økte presset på de boligene som fantes. Mens Spångbergløkka i 1830-årene var hjem for én – om enn barnerik – familie, forteller folketellingen 1875 om fem familier og til sammen 19 mennesker fra fem til sekstifem år bosatt på stedet.

Det var fortsatt Peder Pedersen og kona Margit som drev gården, men det var den framvoksende byen som sysselsatte mange av de øvrige beboerne, blant dem en murer, en bryggesjauer og industriarbeidere fra teglverk, reperbane, veveri og spinneri.

Men Spångbergløkka var først og fremst en gård, med sine 25 mål «meget god jord» (som det heter i Akers matrikkel). Årlig ble det sådd én tønne bygg, én tønne havre og tre tønner poteter. Det var tre kyr på gården, ifølge 1875-tellingen.

Eierskifte og forpaktning

Peder Pedersens sønn Otto Martin overtok i 1890 Spångbergløkka, med foreldrene som kårfolk. Vi nevner kort at moren Margit, da hun var 74 år gammel, ble innkalt som vitne i saken mot Ullevålmorderen Karl Larsen Sundby. I desember 1894 hadde han overnattet i fjøset hennes, men Margit kjente ham fra tidligere og kunne fastslå at hans forsøk på alibi ikke kunne stemme. (Les mer om Ullevålmordet i Før og nå 2021).

Familien Pedersens tid som gårdbrukere på Spångbergløkka gikk mot slutten, og i 1898 kjøpte sakfører P. A. Berg eiendommen. Som forpaktere kom Hans og Inga Martinsen fra Hurum, med sine sju, snart åtte, barn. Ti år senere var familien Marthinsen flyttet videre til Nydalen, og bare tre personer var registrert som hjemmehørende på Spångbergløkka i folketellingen 1910. Anne Hansen forpaktet gården, mens Elisabeth Andersen fra Värmland hadde ansvar for fjøset.

I kommunens eie

Allerede i 1909 vurderte Kristiania kommune å kjøpe Spångbergløkka. Tidligere eiendomskjøp i området hadde lagt grunnen for Ullevål sykehus og Nordre Gravlund, og i vest lå det til rette for en stor utbygging av det som skulle bli Ullevål hageby. Bystyret konkluderte imidlertid med at det ikke var penger nok, og prioriterte innkjøp av naboeiendommen Voldsløkka.

I 1913 kom det et nytt tilbud fra Bergs enke Serine Apenes. Denne gangen slo kommunen til, og etter noen runder endte prisen på 35 000 kroner. Men hva eiendommen skulle brukes til, var fortsatt uklart. Det nevnes utvidelse av gravlunden, kanskje et nytt fengsel. «Beliggenheten mellem gravlunden og sykehusene er heller ikke den heldigste for et utparcelleringsareal til villatomter,» het det i en påtegning fra oppmålings- og reguleringsvesenet.

I årene som fulgte ble det også utredet å bygge aldershjem på tomten. Utvidelser av sykehuset kan også ha vært aktuelt, og det kan være grunnen til at det i en rekke historiske beskrivelser om Ullevål sykehus hevdes at sykehuset også ligger på Spångbergløkkas grunn. Det er imidlertid ikke riktig.

Mørkegrå av vær og vind

Vi kjenner ikke til noen bilder av Spångbergløkka, så selv om grunnrisset av husene er kjent fra kartene, kan det være vanskelig å forestille seg hvordan de så ut. Men vi har Hans Lødrups beskrivelse å holde oss til:

I mine tidligste guttedager (1915) besto ikke Spångberg av noen løkke. Det besto av et våningshus i to etasjer med svalgang ut mot et lite tun med vannpumpe. På nordsiden av tunet, i rett vinkel østover i flukt med våningshuset (de var sammenbygd), sto et uthus, som tjente som kalkun- og hønsehus. Uthuset har sikkert gitt godt vern mot nordavinden, som tok kraftig over disse nakne slettene vintertid.

Et mål tomt med frukttrær omga disse to umalte bygninger. De var mørkegrå av vær og vind.

Etter kommunens overtagelse var altså jordene skilt ut fra løkkebygningen, og de ble trolig drevet sammen med de øvrige kommunale, ubebygde eiendommene i området, som Tåsenløkka i nord. Etter hvert ble det bestemt at jordene skulle brukes til potetdyrking, og kommunens innbyggere ble invitert til å leie parseller, fra 1918 til fem kroner per mål.

Kalkun- og hønsehuset som Lødrup hadde merket seg, tilhørte Karen Julie Lunder. Hun drev vognmannsfirmaet som var blitt startet av hennes mann, og fra rundt 1914 ble virksomheten drevet fra Spångbergløkka. Her bodde hun med datter og svigersønn (som var kjørekar) og deres barn. Da huset skulle rives, innstilte den drøyt 70 år gamle kvinnen virksomheten, og mye av innbo og driftsmidler ble solgt. Auksjonskunngjøringen forteller om fem solide arbeidshester i tillegg til en rekke triller, vogner og sleder. Også kalkuner, høns, kaniner og en melkeku måtte selges.

En annen famile som bodde på Spångbergløkka helt til det siste, var dagarbeider Martinus Olsen, kona Laura og deres to barn. Vi nevner dem av en spesiell grunn. I februar 1920 ble datteren Thora nemlig mor til en liten gutt, og hun giftet seg kort etter med barnefaren Gustav Sørensen fra Sagene. Den lille gutten er høyst sannsynlig den aller siste som ble født på Spångbergløkka. Noen måneder senere var gårdsbygningene jevnet med jorden.

Hageby

Men måtte egentlig Spångbergløkka rives? Det var i alle fall ikke den opprinnelige planen.

Tanken om at nærheten til sykehus og gravlund var uegnede naboer, ble forlatt etter hvert som bolignøden ble påtrengende. Sammen med den nærliggende Tåsenløkka (kjøpt 1915) ble Spångbergløkka i stedet en ideell byggegrunn for boligprosjekter i Kristiania kommunes regi. Først ut var Tåsenløkkens boligselskap. I de første planene for boligselskapet fra 1919 var Spångbergløkka tenkt bevart. Men da byggeprosjektet ble pålagt å holde seg innenfor to kvartaler, måtte gården rives for å få plass til alle de påtenkte 30 firemannsboligene.

Minnet om Spångbergløkka bevares i dag gjennom Spångbergveien. Denne veien går i en halvsirkel fra Tåsenveien og omslutter på denne måten den tidligere eiendommen, som gjennom rundt hundre år var hjem for et hundretalls unge og gamle Aker-boere. Og ikke så rent få kyr, hester og kalkuner.

Kilder

• Riksarkivet:
  • Folketellingen 1875, 1900, 1910
• Statsarkivet i Oslo:
  • Aker prestekontor: Ministerialbok nr. 15
  • Aker sorenskriveri: Dødsanmeldelsesprotokoll 1832-1839
  • Aker sorenskriveri: Panteregister nr. I 5, 1892–1950
• Oslo byarkiv:
  • Aker: Manntall 1832
  • Aker: Kommunal folketelling 1917
• Øvrige kilder:
  • Aker kommune: Aktstykker …
  • Hans Lødrup: Guttedager på Søndre Taasen (1988)
  • Arthur Skjelderup: Christianiafamilien Meyer (1920)
  • Beskrivelse over de matrikulerede Eiendomme i Akers Herred med Forslag til ny Skylddeling (1869)
  • Diverse aviser