ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2021

Kristiania kommune kjøpte Lille Ullevål gård i 1884. På gårdens areal ble Ullevål sykehus bygget fra 1887. Mindre deler av arealet til Gjetemyren og Store Ullevål ble også inkludert i sykehuset.

Av Hans Andreas Grimelund Kjelsen

Lille Ullevål ble utskilt fra Store Ullevål gård i 1837. Det eksisterte nok en slags oppdeling av disse gårdene, rent driftsmessig, allerede på slutten av 1700-tallet. Men rent formelt skjedde altså skillet i 1837 ved en notarialforretning. De respektive hovedbygningene på Store og Lille Ullevål ligger på samme plass som tidligere den dag i dag, om enn sterkt ombygget. Store Ullevål utgjør i dag Waisenhuskomplekset i Ullevålsalleen 37. Lille Ullevål finner man i Kirkeveien 166, nede på sykehusets område, kalt Kirkeveien videregående skole. Det er en trebygning i sveitser hus stil, betydelig ombygget i 1860-årene, men fremdeles en trebygning med det opprinnelige uttrykk vel bevart.

Kommunens hovedformål med Ullevåltomten, var å samle alle sykehusinnretninger i byen på et sted. Det var provisoriske og improviserte sykeavdelinger nær sagt overalt. Oslo Hospital og Kroghstøtten hadde lenge vært i bruk, men flere leiegårder og gamle skolebygninger ble benyttet til sykdom og pleie. På Bleikøya og i Møllergata 34 fantes fattigstuer. I startfasen av utbyggingen på Ullevål konsentrerte man seg om lasaretter for smittsomme sykdommer. Det ble reist fem paviljonger og tre andre bygg av mer administrative karakter i den forbindelse.

I neste omgang var sinnslidende tiltenkt plass på Ullevål. Deretter ble Ullevål gradvis utviklet og utvidet med alminnelige sykehusfunksjoner for byens befolkning. Mange forskjellige sykeavdelinger ble flyttet til Ullevål like etter århundreskiftet. I 1911 har bygningsmassen økt betraktelig i forhold til det første byggeåret.

Det vi i dag forbinder med alminnelige sykehus, ble ikke etablert i Christiania før på 1800-tallet. Militærhospitalet kom i 1807, Rikshospitalet i 1826. Byens såkalte sivile sykehus ved Jernbanetorget ble innlemmet i Rikshospitalet. I tidligere tider var sykehus eller hospitaler etablert for å dekke militære behov, i tillegg til å være et oppsamlingssted for fattige, uføre og andre som ikke var i stand til å skjøtte seg selv. Den øvrige befolkning måtte klare seg selv hjemme som best den kunne. Et islett av denne tankegangen hadde nok fremdeles gyldighet for pandemisykehuset på Ullevål. De fattige var fortsatt en særlig utpekt målgruppe i sykehusplanene. Skarlagensfeber og difteri hjemsøkte byen i disse år. Epidemiene rammet først og fremst de sosialt vanskeligstilte, som slet med trangboddhet og tilhørende smittespredning.

Medisinsk forsto man sammenhengen mellom nærkontakt og smittefare. Arkitekt Adolf Schirmer tegnet derfor pandemipaviljongene med rom og avstand mellom husene. Det legene ikke hadde kunnskap om var den rolle mikroorganismene spilte. Virusangrep som årsak til pandemiene, og den bakteriologiske årsak til pestsykdommer, var ukjent mark for våre leger på 1890-tallet. Det eksisterte i stedet forskjellige teorier om luftbåren urenhet og forurensning. Fremst sto miasmeteorien. Miasmene var råtten luft som kunne oppstå der det var en slags grobunn for den hos lik, i dyrekadavre, bedervet mat og lignende. Schirmer planla av den grunn en stor hekk av grantrær rundt paviljongene for å stanse eller utestenge miasmene. Det ble bygget miasmetårn nær paviljongene for å sikre frisk og ubedervet luft for pasientene. Det skulle fungere som inntakstårn for ventilasjonen innomhus.

Både paviljong og miasmetårn er intakt på Ullevål og kan beskues den dag i dag. De ble reist midt på Ullevålområdet, ovenfor Thulstrups gate. Ullevål Museumsbygning er en av de opprinnelige paviljonger fra 1887. En trebygning i to etasjer med stor takhøyde for å sikre tilstrekkelig luftvolum. Smale, høye vinduer skulle gi muligheter for kryssventilasjon.

Selv om våre forfedre ikke helt forsto alle sykdommer i sin tid, er paviljonganlegget forbilledlig med tanke på pandemier og pestsykdom. Avstand og isolering er nøkkelord i behandlingen også i våre dager. I lys av dette er Ullevål et meget egnet sted for et fremtidig sykehus med sine 360 dekar store tomt. Pandemiene er dessverre ikke utryddet på noen måte, noe dagens koronasituasjon er et beklagelig eksempel på. Pesten er heller ikke borte. Det er en myte at den forsvant med Svartedauden og de påfølgende pestangrep opp og inn mot 1600-tallet. Pest har eksistert til alle tider, eksempelvis i Kongo i 2006. Den er nylig oppdaget i Madagaskar i 2017–19, med 174 døde som følge. Pest kan effektivt bekjempes med antibiotika, men den voksende tilstedeværelse av antibiotikaresistente bakterier er urovekkende.

Ullevål er Norges største sykehus og vel egnet til å møte morgendagens medisinske utfordringer. Like fullt ønsker regjeringen å skrote hele sykehuset, rive det ned for å erstatte det med et nytt sykehus på Gaustad. Her skal det ligge ved siden av Rikshospitalet på en svært liten tomt sammenlignet med Ullevåls areal. For å imøtekomme krav om tilstrekkelig plass innendørs, er det planlagt bygg i 60–70 meters høyde i 24 etasjer. Oslo bystyre er imot planene, og Plan- og bygningsmyndighetene er restriktive av hensyn til arkitektur, byutvikling og tilkomst. Lav bebyggelse var en premiss når Rikshospitalet ble vedtatt bygget på Gaustad i 1992. Det kan stilles spørsmål om et sykehus på en liten tomt med høye bygninger er egnet til å bekjempe fremtidige pandemier på en betryggende måte.

Kilder:

• Ullevål museums samlinger
• Ullevål sykehus i hundre år, 1987
• Oslo byleksikon
• Pesten kommer, Ole Georg Moseng, 2020
• Lokalhistoriewiki