ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2022

Besteforeldrene mine og grandtanten min var blant de siste som bodde på Vestre Sogn gård.

Av Henning Hunthorp Johansen

Noen som har det

En gang i sine yngre dager spaserte farmor og farfar opp til Oslo kommunes gartneri på Sogn. Farfar, som var ansatt i kommunen, pekte opp mot våningshuset på Vestre Sogn og sa: “Der bor rådmann Bassøe![1]” Da svarte farmor: “Ja, det er noen som har det!” “Og tenk…”, sa farmor til meg mange tiår senere, “… så skulle vi en dag få bo der selv!” Så la hun beskjedent til: “Men Bassøe disponerte hele huset.”

Farmor, Harriet Johansen (1897–1986), født Kristiansen, og farfar, Charles Johansen (1894–1977), bodde i våningshuset på Vestre Sogn fra far var 16 år til jeg var elleve år, det vil si fra 1939 til 1972. Farfar var kontorsjef i Oslo Parkvesen og nøt godt av “livslang” leiekontrakt. Farmor sa spøkefullt: “De hadde nok ikke regnet med at vi skulle bli så gamle.” Besteforeldrene mine var i andre halvdel av syttiårene og forholdsvis skrøpelige da de, med tungt hjerte, tror jeg, flyttet, fordi huset ble for tungvint og hagen for stor. “Innerst inne vil de nok ikke flytte”, hørte jeg mor si.

En kjær grandtante, farmors yngre søster, Kirsten Christiansen (med ch) (1899– 1972), tilhørte også husholdningen.

I Oslo Byleksikon står blant annet følgende om Vestre Sogn gård:

“Gården fulgte Sognfamilien fra 1798 til 1887. I 1896 ble den solgt til Kristiania kommune. I dag er bare våningshuset (oppført ca. 1800, tilbygd i 1830-årene) bevart,…”

Gården har selvsagt en lang historie, også fra før 1798. Denne artikkelen omhandler kun tiden familien min bodde i våningshuset, men sammenlikner datidens hus og hage med ditto i dag. Bildematerialet inkluderer imidlertid også fotografier av våningshuset fra tidligere tider.

Våningshuset på Vestre Sogn er i én etasje med valmet tak og er ca. åtte meter bredt og ca. 28 meter langt. Husets lengde er altså ca. tre og en halv ganger bredden! Grunnflaten, målt langs ytterveggene, blir omtrent 225 kvadratmeter. Ifølge farmor kunne man opprinnelig stå i den ene enden av huset og se gjennom de åpne dørene til samtlige rom helt til den andre enden.

Farmor og farfar og tante Kirsten disponerte mye av våningshuset. I den nordvestlige delen bodde familien Jørgensen.[2] Innenfor den høyre inngangsdøren fra tunet – etter hvert gaten – gikk en bred gang tvers gjennom huset i hele dets bredde, som delte huset i to leiligheter. På høyre side i denne gangen hadde Jørgensen sin inngangsdør. Til venstre hadde farmor og farfar en kjøkkeninngang. Innerst i gangen, mot ytterveggen mot hagen, gikk trappen opp til loftet, som jeg vil anta ble nyoppført da gangen ble bygget.

Landlig. Riving. Gateadressen.

Så hit flyttet familien på fem fra byen til noe ganske landlig. Fra hagen var det vidt utsyn, særlig før Sogn Yrkesskole og – lengre unna – universitetet på Blindern ble bygget. Låven, stabburet og gårdens øvrige bygninger ble stående til studentbyen ble utvidet.

I låven var det svineavl med 200 griser.[3] Hvis tante Berit, fars lillesøster (1932–2012), som liten pike ikke spiste pent, ertet farfar henne ved å spørre: “Er det kanskje 201 griser her på gården?”.

Postbudet kunne ringe på og levere posten personlig: “Det er kort fra Berit! Hun har det bare bra!”

Tante Berit fortalte meg at hun gråt da gårdens bygninger ble revet. Hun mente for bestandig at de burde ha blitt spart – til allmenn glede. Men behovet for flere studenthybler og studentrestaurant trumfet vel bevaring av et komplett tun, noe som selvsagt ville ha kostet. Østre Sogn gård ble revet helt, våningshuset med.[4]

V. Sogn fikk adresse Sognsveien 100. Den ble endret til Sognsveien 85 mens farmor og farfar bodde der. I dag er gateadressen Rolf E. Stenersens allé 6.

Datidens interiør

Så godt som ingenting av interiøret i våningshuset er blitt tatt vare på, selv om ovennevnte brede gang med (ny?) loftstrapp neppe kan ha utgjort mer enn en mindre ombygging i huset. I tillegg var bad i sin tid blitt installert, sannsynligvis på bekostning av et tidligere større kjøkken.

I stuen stod en støpejerns etasjeovn og i den lille forstuen, som hadde utgang til verandaen, en hvit kakkelovn. Stuen hadde hvitt brystpanel med glatte vegger, som først var malt i en lys farge, senere i en mørk blåfarge. Også det største soverommet, som lå vegg-i-vegg med stuen i dens lengde, hadde brystpanel med malte, glatte vegger. I forstuen og smårommene var det malt trepanel, nærmest identisk med husets utvendige kledning. Dørene, med speil og messinghåndtak, var enkle – unntatt i entreen: Den doble hovedinngangsdøren ble speilet av en dobbeltdør mellom entreen og forstuen, hvor de to fløydørene hadde et lite sekskantet vindu. Slik fikk entreen litt dagslys både gjennom utgangsdørens to vinduer og fra hagesiden via forstuen gjennom de sekskantede vinduene. Farfar holdt dørene i god stand. “Nå er han ferdig med sistende strøket”, spøkte farmor i telefonen. Hun lengtet nok etter å få malingslukten ut av huset.

Mor fortalte at da stuen ble malt blå, måtte malermesteren overbevise farmor om at den mørke fargen ville gjøre stuen elegant. Det ble den, fordi det hvite brystpanelet [5] kom bedre til sin rett. Mor nevnte samtidig at fordi huset var fredet, var det strengt med hensyn til hva man fikk endre innendørs. Uavhengig av om dette medfører riktighet, tillot senere reguleringsvedtak at interiøret ikke ble tatt vare på.

Hvordan rominndelingen og interiøret i Jørgensens leilighet var, vet jeg ikke.

Første leilighet. Odelsgutten?

Mor (1922–2017) og far (1923–2008) hadde gått forlovet i fire år. Fremdeles hadde de ikke fått tak i leilighet. I 1952 giftet de seg og flyttet inn på det største soveværelset hos farmor og farfar. Dermed fikk de egen “stue” med sovealkove, hvor de ble boende i halvannet år. En gang mor kom hjem i drosje, var det først da sjåføren svingte bilen inn på tunet, at han så at adressen var en bondegård: “Har De gifta Dem med odelsgutten?”, utbrøt han.

Ølstue? Nei, barnehage. Så lesesaler.

De voksne snakket om at det visstnok skulle bli ølstue for studentene den dagen farmor og farfars tid var forbi. Slik ble det ikke. Da ville det kanskje ha vært mer naturlig å ta vare på interiøret?

Men overbygningen til gruen på kjøkkenet er der fremdeles, og åpen peis med nytt fundament er blitt murt opp under. På farmor og farfars kjøkken var det opprinnelige fundamentet fjernet, og komfyren stod under overbygget.

Etasjeovnen i stuen er blitt bevart, men grindene er fjernet. Den hvite kakkelovnen i forstuen, riktig nok ikke av den mer storslagne typen, men med glatte, hvite fliser uten ornamentikk, er borte. En høy støpejernsovn på fars soveværelse står igjen.

Disse få bevarte elementene fra tidligere tider står i sterk kontrast til dagens interiør i våningshuset. Etter at barnehagen opphørte for få år siden, fikk huset små studentlesesaler og kollokvierom – med kjøkken. I det gamle våningshuset, som Studentsamskipnaden nå kaller “Det gule huset”, gjør både tak, gulv, vegger og dører sitt til at lokalene ser ut som moderne kontorer. Noen vegger er blitt revet, andre er blitt satt opp. Rominndelingen er altså for en stor del en annen enn i farmor og farfars leilighet. Studentene har fått flotte lokaler å lese og kollokvere i. På den lange, skyggefulle verandaen (se nedenfor) står benker. Ved statuen av Aasmund Olavsson Vinje på den store plenen, som var jorder/gartneri fram til studentbyen ble bygget, er det plassert bord med benker.

Dagens fasade

Men er våningshusets eksteriør bevart? Svaret er et betinget “ja”.

La det først være nevnt at huset fikk sin nåværende gulfarge da det ble barnehage. Personlig vil jeg alltid tenke tilbake på huset som hvitt, men hvitt var det bare i drøyt 20 år, fra 1952 (1951?) til – antakeligvis – 1974, da barnehagen åpnet. Tidligere hadde huset en mørkere, muligens grå farge. Kledningen er den originale.

Da barnehagebarna inntok huset, ble imidlertid den gamle, lille verandaen mot hagen revet. En ny veranda, som går i hele husets lengde, ble oppført. Husets tak ble forlenget til å dekke verandaen.

Den nye verandaen forandret husets fasade mot hagen vesentlig. Som lekmann kan jeg ikke si annet enn at denne ombyggingen er pietetsfullt gjort. Hvis jeg ikke hadde visst at verandaen er ny, det vil si – antar jeg – fra 1974,[6] ville jeg ha trodd at den var like gammel som huset. Verandagjerdet fikk samme kledning som husets originale, og det forlengede taket, som fikk gammel takstein, støttes av flere hvite tresøyler, som i dimensjon og utforming kler huset. To av tresøylene er imidlertid plassert foran henholdsvis et av vinduene og verandadøren. Den ene av de to trappene ned fra verandaen, nemlig den foran verandadøren, ivaretar ikke symmetrien som dørens sidevinduer utgjør. Ideelt sett burde trappen bygges om, gjerne gjøres like bred som verandadøren og sidevinduene, i det minste plasseres midt foran døren.

En “moderne” rampe opp til hovedinngangen er “diskré” oppført, også den med samme kledning som huset.

Inngangsdørene

Hovedinngangsdøren er splitter ny og en nøyaktig kopi av den gamle. Riktignok mangler det tidligere dørhåndtaket og beslaget i messing, som fulgte den originale døren helt til dens endelikt for få år siden. Døren av i dag har et mer moderne, men likevel elegant håndtak.

Inngangsdøren, som er en dobbeltdør, har to karakteristiske, litt “bedrøvede” vinduer med “tunge øyelokk”, som for en liten gutt godt kledde et hus med tilårskomne besteforeldre og grandtante. I min barndom lød ikke dørklokken elegant ding-dong, men hadde en litt brummende, “skrøpelig” lyd. Det tok gjerne litt tid før døren ble åpnet, som regel av farmor. Farfar var tunghørt og oppfattet ofte at vi var kommet, først da han fra langbenken på kjøkkenet så bevegelser i entreen. Da så han opp og smilte lunt. Så kom tante Kirsten ut fra sitt rom, de siste par årene med stokk.

Den andre inngangsdøren er erstattet med en type masseprodusert dør som vi ser så mange av i både nye og restaurerte hus. Den har et vindu med seks små ruter, som – i og for seg – står i stil med huset. Den originale døren hadde et kvadratisk, mer sofistikert, “sprosserikt” vindu, som selv var delt i fire kvadrater, hvert med X-formede sprosser. Denne inngangen var imidlertid utstyrt med en ytre, “kjedelig”, ekstra dør uten vinduer.

Vinduene

Dagens “nye” vinduer, som jeg antar ble satt inn da huset ble malt gult, er nøyaktig lik [7] de originale, også verandadøren med sidevinduene. [8] Mot tunet, det vil i dag si mot gaten, er det en liten endring: Istedenfor ett kjøkkenvindu og et halvt baderomsvindu er det halve vinduet blitt et helt vindu – noe det kanskje var, før badet ble installert?

Det bitte lille vinduet rett til høyre for hovedinngangen gikk inn til spiskammerset ved kjøkkenet. Allerede som gutt merket jeg meg at dette vinduet ikke har sprosser for eksempel makne til de to små vinduene i uthuset, og dermed har et litt for moderne uttrykk.

Hovedinngangens overbygde, åpne veranda har i dag “usynlig glass” i de fire “vindu”- feltene. Disse var opprinnelig åpne.

“Jordgulv” på loftet. Hjul på avveie.

Ved et spennende besøk på loftet gikk vi innover i den relativt store delen som ikke var innredet med loftsboder, og som lå over stuen. Der var det jordgulv, noe som gjorde inntrykk på meg. “Jordgulvet” var vel mest sannsynlig et leirgulv som tjente som isolasjon. Undre meg på om det fremdeles er der?

Ved et tidligere, artig besøk på loftet da jeg var liten, tok tante Kirsten og jeg ned tante Berits gamle dukkevogn, skrudde av hjulene, gikk ned i nedre del av hagen og så langt opp som mulig på utsiden av “lysthuset” (se nedenfor) og sendte hjulene ned gressbakken. Ett av dem fant sin vei gjennom hekken og for nedover veien mot studentblokkene: grandtante Kirsten etter i flagrende skjørter! Stor moro!

Kjelleren

Farmor og farfar hadde kjeller med – så vidt jeg husker – flere rom. Det var kjellerlem i gulvet på det største soveværelset. Dessuten er det en lav utgangsdør fra kjelleren i grunnmuren på den sørøstlige kortveggen med noen slake trappetrinn oppover på utsiden rett ut i hagen. Jeg minnes store vinballonger i flettede kurver. Farfar var også en habil amatørsnekker. I kjelleren snekret han solide bruksmøbler som eget soveromsmøblement samt skap og bokhyller til familien. I den nordvestlige enden av huset er det en utvendig kjellerlem. Hvorvidt det er kjeller under hele huset, vet jeg ikke.

Hagen og den gamle verandaen

Den gamle verandaen var ikke lang, men dyp, uten tak, og hadde gjerde og trappegelender med skrått, kryssende mønster. Stilen tilsier kanskje at den ble oppført på et senere tidspunkt enn da huset var nytt?

Hagen til farmor og farfar er selvsagt ikke mer. Foran sin del av huset hadde de en nærmest parkmessig opparbeidet hage, som i det store og hele sikkert var det opprinnelige hageanlegget. De høye, gamle kastanjetrærne, ett på hver side av verandaen, en hvit benk under hvert tre og den nærmest kvadratiske plenen innrammet av grusganger og med et rundt blomsterbed i midten og rektangulære bed på to av sidene, utgjorde en vakker symmetri. Det høyre kastanjetreet (sett fra hagen mot huset) delte seg i to tykke grener og det venstre i fire. Trærne flettet seg i hverandre og dannet et høyt løvtak over verandaen og de to benkene på bakken. Mot Jørgensens hage var en høy hekk, mot sørvest – og utsikten – en lav.

En dag vi kom på besøk, var grusgangene langs tre av de fire sidene av den firkantede plenen borte. Farfar hadde fjernet dem og sådd gress! Jeg følte et stikk av skuffelse. Selv om jeg aldri hadde hatt med trehjulssykkelen eller tråbilen til Sogn, var grusgangene i min fantasi fine kjøretraseer. Farfar var kanskje blitt lei av å rake grus fra plenen?

På plenen foran uthuset, som står ti, elleve meter sør for våningshuset, altså i nedre del av hagen, var det noen frukttrær, bærbusker, kjøkkenhage og, ikke minst, en bringebærhage, som jeg har gode minner fra. Da veien inn til studentbyen ble fornyet på slutten av 60-tallet og (igjen?) tok en liten jafs av nedre del av hagen, måtte den lange hekken der nede fjernes.

Øvre og nedre del av hagen var atskilt med busker og mindre trær slik at man fra veien ikke kunne se opp til den øvre delen av hagen. Men da den store plenen ble anlagt, der hvor statuen av Vinje senere ble reist, kunne man derfra se inn i øvre del over den lave hekken – hvis man strakte hals. Den planerte hagen, altså øvre del, lå nemlig flerfoldige desimeter høyere enn den åpne plenen utenfor, hvor solhungrige studenter oppholdt seg. Den lille nivåforskjellen er der fremdeles, men uten barriere: Den lave hekken, som skilte hagen fra gartneriets jorder og senere den offentlige plenen, er i dag borte. I nesten fem tiår etter fraflyttingen i 1972, helt til det hvite barnehagegjerdet ble revet og området ble oppgradert, kunne man på utsiden av gjerdet se de sørgelige restene av den en gang så stramme hekken.

Da studentblokkene ved siden av/nedenfor husets fasade mot hagen, til høyre sett fra verandaen, kom på begynnelsen av 60-tallet, forsvant utsynet mot Solvang kolonihager. Studentene i disse nye blokkene kunne se rett bort på både Jørgensens hage og farmor og farfars hage. Så vidt jeg husker, var det mye vegetasjon i Jørgensens hage, noe som til en viss grad hindret innsyn. Et enslig frukttre der er bevart.

Farfars hekker. Larsen.

Farmor skrøt av farfars hekker: “Larsen sier til sine folk: ‘Gå opp til Johansen og se hvordan han klipper hekken. Og han er ikke faaag- mann, engang!’.”

Larsen var bestyreren i kommunens gartneri. Han bodde i den gule villaen med høyt, bratt saltak et stenkast sør for våningshuset på Vestre Sogn – bestyrerboligen – som ble liggende øverst mellom de to første studentblokkrekkene, altså OL-landsbyen. Villaen ble revet for få år siden da nye studentblokker kom til for å utvide disse to første rekkene.

“Lysthuset” og bungalowen. Og utedoen.

En syrinlund med hvit benk ble kalt “lysthuset”. Det lå i ytre venstre hjørne av øvre del av hagen, sett fra verandaen. Bakveggen til “lysthuset”, altså syrinene, fikk som regel vokse seg høye. Skjermet fra de øvrige familiemedlemmene kunne man der for en stakket stund søke ro på benken, og nyte utsikten over den lave hekken – i gamle dager også mot fjorden og Nesoddlandet i det fjerne.

Også uthuset – farfars hageredskapsbu – hadde et “fint” navn. Et av fars fotoalbum viser farfar, som med strak rygg og bøyde knær korrekt antrukket i hvit skjorte med oppbrettete ermer, grå “chinos” og pene sko svinger malerkosten. Teksten lyder: “Far maler den gamle “dossen” – og nå heter den ‘bungalowen’. ” Utedobygningen hadde en mørk farge, kanskje den samme som våningshuset hadde fram til denne tiden? Vi ser fargen forsvinne under farfars malerkost, fordi bungalowen skulle være hvit. Dette var i, eller like etter, 1952 (1951?). Da ble som nevnt, våningshuset malt hvitt, en farge som huset altså hadde til det ble barnehage.

I eventuell mangel av annen tør fars album være dokumentasjon på at bungalowen er gårdens gamle utedobygning. Da de øvrige bygningene på gården ble revet i forbindelse med den videre utbyggingen av studentbyen, ble den tidligere utedoen flyttet inn i hagen ved våningshuset og altså tatt i bruk av farfar som hageredskapsbu. Bungalowen er kanskje en unnselig, liten bygning – på i underkant av åtte kvadratmeter –, men jeg vil framheve følgende:

For det første ser det ut til at bungalowen – utedobygningen – er oppført i samme stil som våningshuset. Den har nemlig nøyaktig lik kledning og har pyramidetak, også kalt telttak, noe som står i stil med våningshusets valmtak. Bungalowen har imidlertid en annen (noe yngre?) type takstein enn våningshuset. For det andre, når man står på gaten og ser på bungalowens vegg med de to små sprossevinduene, som er de originale, og man samtidig ser våningshusets sørøstlige kortvegg i bakgrunnen, utgjør dette en – om enn enkel – arkitektonisk enhet.

Utedobygningens opprinnelige “ interiør” er selvsagt borte, og består av ett rom. Var rommet opprinnelig delt i to med én do i hver del? Uthuset har nemlig to inngangsdører. Er dette grunnen til at det er to vinduer, ett til hvert avtrede? Det velger jeg å tro.

Bungalowen nyter godt av samme vernestatus som hovedbygningen.

Studenter. Studentrestaurant og kolonial.

Det tok nok noen år før jeg skjønte at farmor og farfar og tante Kirsten bodde midt i en studentby. En dag jeg stod alene i bringebærhagen, gikk to unge menn med langt hår forbi på gaten. De snakket til meg over hekken. Det var sikkert bare noen vennlig ord til en liten gutt, og de stanset ikke, men gikk straks videre nedover veien. Jeg syntes likevel at det var litt skummelt og tuslet opp til huset og inn på kjøkkenet til farmor og fortalte hva som hadde skjedd. “Åååh…”, svarte farmor beroligende, “…det er studeeenter, det.” Dermed trodde jeg naturligvis at studenter var unge menn med langt hår. Det stemte vel i og for seg langt på vei. Dette må ha vært i 1965–67 en gang, altså rett før 1968.

Dessuten hadde nok studenter god råd, tenkte jeg. De gikk nemlig på restaurant. Til og med egen studentrestaurant! Den så vi rett på andre siden av gaten fra kjøkkenvinduet. Dit gikk vi selvsagt aldri, men jeg syntes at farmor og farfar var veldig heldige som hadde så superkort vei til matbutikken! Eller sa vi “kolonialbutikken”, “kolonialen” eller “kjøpmannen” den gangen? Butikken ligger der selvsagt ennå: kort vei for studentene. Men de er altså “fattige”, ikke rike.

Rolige studenter? Aldri på slang?

Selv kan jeg huske bare én eneste gang at farfar beklaget seg over nattlig støy fra studentene. Men det ville da være for godt til å være sant, at studentene ikke skulle lage støy og ablegøyer innimellom? Ikke for det, utrolig nok var det helt åpent fra plenen med Vinje-statuen inn til nedre del av hagen, der blant annet bringebærbuskene stod i fine rader, og stikkelsbærene var søte. Det ville bare være å gå rett inn. Jeg har ingen minner om at jeg hørte snakk om studenter på slang. Studentbyen hadde kanskje kun eksemplariske beboere? Det lurer jeg nå på …

Alt har en ende

Da tante Kirsten døde i 1972, flyttet farmor og farfar til en bitte liten seniorleilighet – eller trygdeleilighet som det het den gangen – på Bjølsen. En praktisk, liten leilighet med sentralfyr, blomsterkasse på balkongen og heis hadde selvsagt sine fortrinn framfor et gammelt, sikkert trekkfullt hus med vedfyring og stor hage. Farmor og farfar var heldige og fikk flott utsyn over en park foran Akerselva. Men de savnet nok likevel Sogn: Vestre Sogn, en landlig idyll, selv om stabbur og låve ble revet, tunet ble borte og studentbyen sakte, men sikkert vokste opp rundt dem.

“Men har dere solgt villaen deres på Sogn, da?” hadde tannlegen spurt farmor. “Vi har aldri hatt noen villa!”, hadde farmor med spak stemme svart oppriktig. Men hun syntes at familien hadde hatt det godt i de mange årene på V. Sogn.

Klar forbedring

Studentsamskipnaden tar vare på det gamle våningshuset og området rundt. De seneste endringene utenfor huset var til det bedre. Hverken barnehagegjerdet, til tross for at det var et hvitt tregjerde, eller slett ikke den brune, åpne boden som ble satt opp mellom hovedbygningen og bungalowen, stod i stil med disse. Stedet framstår vakrere etter at gjerdet og boden ble revet. Bungalowen, som i årenes løp var blitt skjev, er nettopp blitt hevet noen centimeter og forsøkt rettet opp. Når arbeidet er avsluttet, vil nedre kant av den gamle utedobygningen forhåpentligvis på pietetsfull måte bli utstyrt med supplerende bord eller lister slik at de nye lecablokkene og treklossene under uthuset ikke lenger vil synes.

Det er ny beplantning langs verandaen, og et smalt, langt bed med små syrinbusker er anlagt der hvor skillet mellom øvre og nedre del av hagen gikk. Så er det å håpe at den nye hagen vil bli pleiet.

Noen frukttrær er blitt bevart. De gamle kastanjetrærne er for lengst borte, men på hjørnet i øvre del av hagen, der hvor “lysthuset” en gang var, har et høyt løvtre vokst opp. Det er et flott landemerke for Vestre Sogn – Det gule huset.

Kilder:

• Samtaler med farmor, foreldrene mine og tanten min
• Private bilder
• Egen hukommelse
• Oslo Byleksikon
• Oslo adressebøker
• Hvem er hvem 1930
• E-post fra Byantikvaren i Oslo

Noter

1. Peter Fredrik Bassøe (f. 1874), teknisk rådmann i Oslo fra 1925.  
2. Jørgensens, som også hadde mange år på V. Sogn, flyttet noe før farmor og farfar, kanskje fordi også de ble gamle og skrøpelige. En barnefamilie flyttet da inn i Jørgensens leilighet. Det er mulig at denne familien bodde der noe lenger enn til 1972. Jeg tror ikke, men skal ikke utelukke, at Studentsamskipnaden leide ut farmor og farfars leilighet fram til huset ble barnehage, som ifølge Oslo Byleksikon var i 1974.
3. Antallet kan være uriktig. Jeg vet ikke hvem som drev svineavlen.
4. Se artikkel i Før og nå 2009 av Ragnvald Sogn (1925–2022) om Ø. Sogn (historielagets nettside).
5. Jeg vet ikke hvor gammelt husets brystpanel var.
6. Jeg vet ikke positivt om den nye verandaen stod ferdig idet barnehagen åpnet i 1974.
7. Fotografier viser imidlertid at på ukjent tidspunkt en gang etter 1938 ble den ene av de to øverste glassrutene i noen av vinduene, som har seks ruter, erstattet med en “løs” rute med diskret, tynn, egen ramme slik at man ved lufting kunne nøye seg med å åpne denne ene glassruten.
8. Jeg har alltid lurt på om verandadøren med sidevinduene kanskje ikke er like gamle som huset, men satt inn på et senere tidspunkt.