Historien om Sogn hageby

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2019

Elin Børrud

---

Elin Børrud er professor i By- og regionplanlegging på Universitetet i Ås. Hun har tidligere arbeidet som siv. ark. i Plan- og bygningsetaten. Artikkelen har vært trykket i Byminner i 1996 og er laget på grunnlag av støtte fra Strangers kulturfond.

• Vi viser ellers til artikkel om havebyen og arkitekt Kristoffer Lange, skrevet av Vibeke Aamodt i FØR OG NÅ 2018.

---

Det store området mellom Berg og Nordberg ble på begynnelsen av 1920-tallet kjøpt opp og planlagt som hageby av A/S Akersbanerne. Tomtesalget skulle finansiere bygging og drift av Sognsvannsbanen. Som byplanhistorie forteller utviklingen av Sogn Haveby om hvordan internasjonale omgivelsesidealer kan komme til å prege vår egen byutvikling og våre arkitektoniske løsninger. Det er spesielt tre forhold knyttet til Sogn Haveby som norske arkitekter og planleggere fanget opp og omforente til sine ideer. Foruten hagebyidealet, er det finansiering av baneutbygging ved utparsellering og salg av tomter, og etter hvert tankene om det «moderne», de funksjonalistiske byidealene. Da hagebyen ble regulert i 1923, var Ebenezer Howards og Raymond Unwins engelske hagebyprinsipper det rådende byplanidealet, men brytningen i arkitektur- og byplanfaget som fant sted omkring 1930, gjør at vi godt kan si at hagebyen forsvant i funkisen!

Hagebyen som arkitektonisk løsning

Ideen om hagebyen hadde stor internasjonal gjennomslagskraft. I Norge la hagebybevegelsen grunnlaget for den norske byplantradisjonen. Som ellers i verden, var det også her hagebyens formgivingsprinsipper som overlevde lengst. Hagebyen som sosial reform fikk mindre betydning enn hagebyen som arkitektonisk uttrykk. I et historisk tilbakeblikk fra 1953 skriver Erik Rolfsen, tidligere byplansjef i Oslo, temmelig kritisk om denne tendensen: «Ellers kaller man som nevnt villastrøk for hagebyer her i landet, og hagebystilen kom derfor til å prege de vanlige utparselleringer som pågikk i byens utkanter. Stilen har gått igjen helt til i dag. Gamle, veltrenete byplanfolk kjente ingen annen form. Nå er det å merke, at strøk med små individuelle hus på ett måls tomter neppe kan få et arkitektonisk helhetspreg, mens på den annen side, må tomtene sikkert være på 10 mål hvis ikke disse høyst personlige, små villaene skal stå og slå hverandre i hjel. Det blir i hvert fall lite igjen av hagebystilen. »[1]

Sett med våre øyne virker Rolfsens bekymring noe overdreven. Men det var utvilsomt et gap mellom troen på hagebyen som ideal, og det som faktisk ble bygget. Til tross for denne utvanningen, er det ikke tvil om at teorien, og etter hvert resultatene fra England, gav impulser til en boligbygging med mer vekt på arkitektoniske kvaliteter og samspillet mellom bebyggelse og grøntstruktur. I Oslos byplanhistorie merkes påvirkningen også gjennom utviklingen av småhusområdene. Det ser vi bl.a. ved å sammenligne Sogn Haveby med de tidligere småhusområdene i Aker, bl.a. Risløkka, Høybråten eller Furuset, regulert i henholdsvis 1911, 1905 og 1914. Disse områdene var preget av private utparselleringsplaner hvor kommunens reguleringsvesen hadde liten kapasitet til å påvirke den arkitektoniske utviklingen av området. Planene begrenset seg til å behandle gatetraséer og tomtegrenser. Planen for eiendommen Nordre Skøyen fra 1911, ble derimot utarbeidet av kommunen som et ledd i Egne hjem-bevegelsen. Egne hjem-bevegelsen var mer direkte knyttet til boligsaken og kampen for en bedre boligstandard og bedre helse. Bevegelsen tok ikke opp de arkitektoniske spørsmålene i den grad hagebybevegelsen korn til å gjøre.

Baneselskapet som bygde boliger… eller omvendt

Det mest interessante med historien omkring Sogn Haveby er A/S Akersbanernes rolle i utviklingen av området.[2] Akers kommune og A/S Akersbanerne inviterte i 1920 til reguleringskonkurransen om utbygging av en haveby i Sognområdet. «Solgryten» kalte Kristofer Lange sitt vinnerprosjekt. Det var neppe navnet som var utslagsgivende for juryens bedømmelse, men mottoet «Solgryten » sier litt om hva norske arkitekter og planleggere var opptatt av i begynnelsen av dette århundret. Det skulle være helsebringende sol til alle boliger, og det skulle være landskapsforståelse.

I alle moderne storbyer har forholdet mellom utviklingen av banenettet og boligbyggingen spilt en vesentlig rolle for hvordan byene figurerer seg i landskapet. Slik er det også med Oslo. Forstadsbanenes betydning for byens arkitektoniske form er tydelig å lese både i byplanen og i historien. Da forstadsbanenettet ble trukket opp i 1919, var tankene bak det både visjonære og dyptgripende. Banene skulle være «pulsårer» i bylandskapet og muliggjøre en boligpolitikk hvor man kunne tilby byens beboere «egne hjem i sunde omgivelser», noe som både var ideologisk tidsriktig og påtrengende nødvendig. Man hadde tro på forstadsbanene både som formskapende element, og ikke minst ønsket man å utnytte moderne nyvinninger. Det var en tydelig kobling mellom baneutbygging og visjonære tanker om byvekst og livsvilkår. Banene muliggjorde at folk kunne bo landlig utenfor byen og arbeide i byen. Det var fremtidens idealby man snakket om. Hovedstadens boligproblem og mangel på egne arealer (før Aker ble slått sammen med Oslo) ble en vesentlig drivkraft bak de mer moderne ideer om byregulering og oversiktsplanlegging.

Da det kommunale selskapet A/S Akersbanerne ble stiftet i 1917, var selskapets formål uttrykt å være eiendomsutvikling, baneanleggelse og banedrift, et konsept som bl.a. var kjent fra jernbaneutbyggingen i Nord-Amerika. Fra saksbehandlingen kan vi lese følgende argumentasjon: «Erfaringer viser ogsaa, at det netop er gjenom saadan kombination av banedrift og salg av byggetomter, at nye sporveisforetagende lettest faar den tilslutning av den private kapital, som ogsaa i nærværende tilfælde forutsættes som betingelse for den hele affæres gjennomførelse.»

Boligutbyggingen ble altså ikke et resultat av at banen ble bygget, men var en forutsetning for selve baneutbyggingen. A/S Akersbanerne ble opprettet som et selvstendig økonomisk foretagende, men kommunen sikret seg full kontroll med ledelse og drift gjennom representasjon i styret. Både kommunen og Akersbanerne kjøpte opp arealer av de gamle akersgårdene Sogn, Berg, Tåsen, Nordberg og Haugerud. På den måten kunne de ha kontroll med gjennomføringen av en nyregulering i området. Muligheten for å kunne utnytte det vakre området omkring Sogn og Tåsen til boligformål, kunne da realiseres.

Arkitektkonkurransen

Arkitektkonkurransen ble avholdt i 1919. I bedømmelseskomiteen satt bl.a arkitekt Carl Berner og arkitekt Bredo Greve. Det ble bedt om forslag til regulerings- og bebyggelsesplan med vekt på at bebyggelsens art skulle være som hageby. I motsetning til de mer kjente hagebyene Ullevål og Lille Tøyen, var Sogn Haveby hovedsakelig tenkt som et individuelt utbygget villaområde. I forskriftene for bygnings- og reguleringsvesenet i Akers bygningsdistrikt, og dermed også i konkurranseprogrammet står det: «Der maa kun opføres villamessig bebyggelse og ikke anlægges fabrik, arbeiderbolig eller lignende… ». Konkurranseforslaget skulle planlegges som «haveby, dels med frittliggende huse – aapen bebyggelse – dels med række- og gruppebebyggelse». Begrepet ’haveby’ brukes uten at det er definert hva dette innebærer. Utover at det stilles krav til bebyggelsens art, stilles det krav om landskapsforståelse.

Ved konkurransefristens utløp var det kommet inn 13 forslag, hvor tre forslag ikke ble bedømt fordi de etter juryens mening ikke gav noe bidrag til oppgavens løsning.

Om Langes vinnerutkast sier juryen bl.a. følgende: «Planen i sin helhet er vel gjennomtænkt og byr paa mange vakre løsninger. De økonomiske hensyn synes tilfredsstillende tilgodeseet. Forfatteren er den eneste som har løst hovedopgaven at skape en haveby som ikke virker formeget som by. Dette er i første række opnaadd ved den enkle, rolige og fremfor alt naturlige linjeføring, som utmerker dette prosjekts hovedtrafikkaarer, hvorved forfatteren allerede av denne grund undgaar de stive retvinklede kvartalsgrupperinger. Særlig maa pekes paa den følsomme maate, hvorpaa hovedavenuen Gaustad– Taasen–Maridalen er ført gjennom havebyens sentrale strøk, og med den fortrinlige pladsutvikling, som støtter sig til denne. Det kan dog være et berettiget spørsmaal om ikke uavbrudt rækkebebyggelse burde været mere anvendt langs hovedavenuene for derved at opnaa et roligere gatebillede.»[3] Det er ellers å merke seg at utkastet blir kritisert for en uheldig utformet skiløype!

Utkastet ble etter dette detaljbearbeidet av Akers reguleringsvesen og lagt ut til offentlig ettersyn i desember 1921 og endelig vedtatt i 1923. Optimismen som ble knyttet til planen, var stor både når det gjaldt størrelsen og typen byutvikling.

Gjennomføring av planen

Man forutsatte at tomtene ble solgt over en 14-årsperiode. Da Sognsvannsbanen ble åpnet i 1935, var omtrent 40 % av tomtene bebygd. Arbeidet med banen startet opp ved årsskiftet 1921/22, men stoppet opp i 1925 og tok ikke til igjen før i 1933. Dårlige økonomiske tider gjorde at tomtesalget gikk tregt. Som et forsøk på å få opp salget ble en salgsbrosjyre med hustegninger og solid markedsføring av hagebyens fortrinn utarbeidet i 1929. Denne innledes med følgende frieri: «Hvem ønsker ikke å bygge sitt eget hjem i den vidunderlige natur som omgir vår by?

Efter de mange vanskelige år er nu den tid kommet, da man kan tenke på å gjøre sin drøm til virkelighet. Kanskje det beste område i hele Aker er blitt liggende unyttet, mens der overalt ellers skjøt op villaer i broket mangfoldighet. Dette område kom til gjengjeld i tide under en fast plan, det er blitt regulert efter de beste prinsipper, og der vil efterhvert reise sig en haveby, som i skjønhet og hygge søker sin like.»

I teksten henvises det, foruten til havebyideen, også indirekte til byggeskikkdebatten (villaer i broket mangfoldighet) og til behovet for fagmessig utført regulering av området. Selv om byplanlegging i begynnelsen av dette århundre var preget av boligsaken, fikk arkitekturen og estetikken en sentral rolle. På begynnelsen av 30-tallet ble også småhus en mer anerkjent byggeoppgave blant arkitekter. Inntil da hadde småhusproduksjonen vært preget av katalogog byggmesterhus. Som eksempel på dette, kan vi også sitere fra Oslo Arkitektforenings jubileumskatalog «Bedre byggeskikk» 1931, hvor Ove Bang skriver: «Vi har et av verdens vakreste land, men i de siste 50 år har vi gjort alt mulig for å ødelegge det… Det er «småhusene », alle de små eneboliger og dobbelthus som danner den største del av den nye stygge bebyggelse. Hvor man bor eller reiser stikker de seg frem, simple, urolige og uhyggelige. De gjør intet forsøk på å smelte sammen med omgivelsene. Der finnes snart ikke en eneste bygd i Norge hvor ikke disse småhus har greid å ødelegge landskapet. »

Disse tendensene i tiden brukte altså A/S Akersbanerne til å markedsføre området for å få opp tomtesalget igjen. I salgsbrosjyren hadde datidens mest kjente arkitekter fått i oppdrag å utarbeide tegninger av bolighus som man anså å være passende til havebyideen. Det var ikke noe krav om å velge et av disse husene, men huset måtte være tegnet av en arkitekt. Til dette kravet brukes såvel estetiske som økonomiske argumenter. Det ble også tatt med i kjøpekontrakten og i skjøtet på tomtene, at tegninger av byggeprosjektet skulle approberes av A/S Akersbanerne før planene ble sendt inn til behandling hos de kommunale myndighetene. Selskapet nøyde seg altså ikke med å koble tomtesalg og baneutbygging, men engasjerte seg også sterkt i den arkitektoniske utviklingen av området.

I dag, 96 år etter at reguleringsplanen for området ble vedtatt i 1923, er det i de bygde omgivelsene lett å lese en del av intensjonene som ble lagt til grunn for utbyggingen. Det er dog heller ikke vanskelig å finne ut hva man ikke har fått til av reguleringsplanen. Den tyngre bebyggelsen, som skulle utgjøre det monumentale hovedgrepet i planen, er fullstendig fraværende langs den fallende tverraksen fra Nordberg til Berg.

Hvis vi ser bort fra disse monumentale trekkene som ikke ble bygget, hovedsaklig rektangulære i nord-syd-retning med bebyggelsen lagt nord på tomta. Dersom vi sammenligner disse karaktertrekkene med de viktigste utformingsprinsippene som de klassiske engelske hagebyene er bygget opp, er området stort sett bygget ut med ene- og tomannsboliger i tre som forutsatt. Det som er karakteristisk ved planen slik den er bygget ut i dag, er at bebyggelsesmønsteret er svært regelmessig og konsekvent. Det vil si at bebyggelsen enten er lagt med møneretning parallelt med veien, eller ligger parallellforskjøvet i forhold til hverandre i vinkel med gaten som i et sagtannmønster. I tillegg til det dramatiske parkdraget Damefallet, [4] inneholder området også andre parker. Mest karakteristisk i området er de sammenhengene hagebeltene. Tomtene er hovedsaklig rektangulære i nord-syd-retning med bebyggelsen lagt nord på tomta. Dersom vi sammenligner disse karaktertrekkene med de viktigste utformingsprinsippene som de klassiske engelske hagebyene er bygget opp omkring, ser vi flere likhetstrekk, men også vesentlige forskjeller. En bebyggelsesplan som en komposisjon omkring et monumentalt parkanlegg slik som Damefallet, er typisk. Prinsippet om en lineær bebyggelse er også delvis fulgt opp. Det som avviker, er hvordan planen for Sogn tar utgangspunkt i solretningen ved å legge det største hagearealet mot syd og ikke som i de engelske hagebyene, hvor bebyggelsen alltid ble lagt som en avgrensning mellom den halvoffentlige lille forhagen mot gaten og den private skjermede bakhagen.

Bebyggelsen langs hovedavenyen (i dag Store Ringvei) har fått en annen utforming enn den som er vist i reguleringen, og har heller gått i motsatt retning enn konkurransejuryens anbefaling «…om ikke uavbrudt rækkebebyggelse burde været mere anvendt langs hovedavenuene for derved at opnaa et roligere gatebillede.» Selv om planleggerene på 1920-tallet hadde klare formeninger om sammenhengen mellom byforming og hierarkiet i kommunikasjonsnettet, er det ikke å forvente at man på den tiden kunne forutse i hvilken grad en slik hovedaveny ville utvikle seg. Den monumentalt omsluttende bebyggelsen knyttet til akser og aveny, som er et hovedmotiv i såvel konkurranseutkast som regulering, ble i 30-årene omarbeidet til lammelbebyggelse, som forholder seg til avenyen på en helt annen måte enn tidligere planer. Fra et intervju med Akers reguleringssjef August Nielsen i 1938 om planer for høyhusbebyggelse i villastrøk, som også omfattet dette området, er ikke hagebybegrepet anvendt mer. Han legger fremdeles vekt på betydningen av grøntdrag og natur, men de fysiske løsningene er nye. Argumentet for å bygge leiligheter istedenfor villaer, er blant annet bilens mulighet til å bringe menneskene ut i marka, slik at de ikke lenger behøver egen hage. Dessuten argumenteres det med muligheten for å skape alment tilgjengelige friareal istedenfor inngjerdede privathager: «Vil en forenkle det svært meget kan en se det slik at et seksetasjes tårnbygg er seks villaer satt oppå hverandre. I stedet for på f.eks. 30 mål å få 30 småhus i hver sin inngjerdede 1 måls hage, så får en 5 seksetasjes tårn eller f eks. 5 treetasjes leiegårder – og resten av terrenget får ligge og være natur.»

I dette ideologiskiftet er det også å anta at man betrakter denne veien mer som en «motorvei » enn som en aveny. I dag erkjenner vi at den samlende funksjon man tenkte seg denne avenyen skulle ha i hagebyen, tvertimot har utviklet seg mer og mer til en barriere eller et løsrevet system. Noe som gjør at det ikke er naturlig å betrakte villabebyggelsen på de to sidene av ringveien som ett og samme område.

Hagebyarkitekturen

Som nevnt ble ikke reguleringsplanen bygget noe særlig ut før på tredvetallet. Et gammelt kart viser at 62 av ca. 650 tomter var solgt i 1928. De fleste solgte tomtene var i området omkring Berg, syd for Ringveien. Den optimismen som rådet bare noen år tidligere synes ikke slå til.[5]

A/S Akersbanerne hadde allerede i 1923 opprettet en tegneavdeling for bebyggelsen i havebyen. En sentral person i denne sammenheng er arkitekt Peter Daniel Hofflund, som da arbeidet ved tegneavdelingen. I en artikkel fra 1925[6] redegjør han for tegneavdelingens innsats. I samarbeid med Akers reguleringsvesen, brukte tegneavdelingen de første to årene på å følge opp reguleringsplanens intensjoner. Første del av arbeidet gikk ut på å tegne silhuetter av hovedgatene for å kunne bestemme bebyggelsens karakter, særlig høyden og møneretningen. På grunn av det kuperte terrenget og forholdsvis korte rettløpende gater, ble bebyggelsen ofte behandlet gruppevis innenfor de enkelte gatepartier, uten at man derfor slo av på kravene til det enhetspreget som var ønsket. På grunnlag av oversiktstegninger, ble det utarbeidet byggeregler som gav de hovedkrav man stilte til bebyggelsen. Det ble fastsatt en ensartet takvinkel for all bebyggelse og bestemmelser for takets form, vindusplassering mm. Byggebestemmelsene gikk i det hele ut på å skaffe et ensartet og harmonisk utseende. For eneboligene i tre, ble det etter at byggebestemmelsene var fastlagt, utarbeidet en del typetegninger av hus i 1 1/2 og 2 etasjer. Tegningene ble utført som arbeidstegninger i 1:50, slik at de tomtekjøpere som ønsket det, kunne få disse gjennom A/S Akersbanerne for en rimelig pris. Det var ellers lov til å bruke sin egen arkitekt under forutsetning av at man holdt seg innenfor de rammer som ble satt i byggereglene. For rekkehusene ble det ikke utarbeidet typetegninger, da denne bebyggelsen var forutsatt oppført av byggeselskaper som i alle tilfeller burde ha sin egen arkitekt. Fra denne innsatsen er det i dagens område, lite å se. Kun to rekkehus ble bygget, og noen få eneboliger.[7] Salgsbrosjyren eller huskatalogen som ble laget i 1929 er en ca. hundre siders bok i A5-format. Etter all sannsynlighet var utarbeidelsen av denne trykksaken en ren markedsgimmik for å få opp tomtesalget igjen. Med denne har selskapet fullstendig endret sin strategi. Nå er det ikke ønsket om en overordnet enhet som er det toneangivende, men mer valgfrihet og variasjon. Akersbanerne AIS engasjerte frittstående arkitekter til å utarbeide forslag til boliger som kunne passe inn i Sogn Haveby.[8] Totalt ble det utarbeidet 39 ulike typer. Foruten presentasjon av boligene og generell informasjon om området, er det brukt mye spalteplass på å beskrive hagene i hagebyen og fargesetting av husene etc. Det estetiske aspektet er enda mer betonet. Det hele bærer preg av en målsetting om å skape et hyggelig villaområde for middelklassen. Når vi leser katalogen, må vi også gi Harald Hals rett i at hagebybegrepet er relativt utvannet. I sin bok fra Christiania til Stor-Oslo (1929) er det mulig Sogn han har i tankene: «Hvad dette begrep (haveby) innebærer har været misforstått inntil det karikaturmessige, og uttrykket er i det uendelige blitt utnyttet og misbrukt i reklamens tjeneste. Engang populært er det blitt anvendt ved hvert lite anlegg, hvor en haveflekk er lurt inn mellom bebyggelsen ved forstæder eller hvad det måtte være.»

I 1929 hadde den moderne tid med funksjonalismen begynt å få fotfeste i Norge, bl.a. ble førsteprisen i en arkitektkonkurranse dette året for første gang gitt til et moderne bygg, Ingeniørenes hus ved Moestue & Schistad. Dette gjorde nok sitt til at interessen for hagebyen som ideologi ikke lengre var så ’het’. Det var det moderne liv, med en ny optimistisk livsstil som var i gjære.

Huskatalogen har da også sin referanse til disse trendene. Følgende tekst ble satt som introduksjon til hustypene: «Hvad er et moderne hjem? Hvordan skiller det sig fra det hjem som våre fedre innrettet? Hvilke krav stiller vi til hygge, skjønnhet, komfort? Svar på disse spørsmål vil de finne i de hustyper, som er gjengitt på de følgende sider.» Implisitt i dette ligger modernismens avstandstagen til tidligere tider. I prinsippet er ikke ideen om en hageby lenger levende.

Om Akersbanerne bare forsøkte å følge med i tiden, eller om de virkelig var bergtatt av modernismen, er ikke godt å si. Iallfall var det kun et fåtall av bidragsyterne deres som hadde fanget opp hva som lå i en moderne bolig, slik funksjonalistene definerte det. Av de 39 ulike boligene er det knapt 7–8 stykker som kommer i nærheten av det vi i ettertid kaller ’funkis’.

Huskatalogen var utvilsomt et kjempeløft for Akersbanerne, og det er ukjent om det finnes noen eksempler fra lignende engasjement. Hvorvidt katalogen bidro til det eller ikke, så tok tomtesalget seg opp igjen, og Sognsvannsbanen ble ferdig i 1935. Det som derimot er interessant, er at det heller ikke ser ut som huskatalogen har satt varige fysiske spor etter seg. Av de boligene som er bygget mellom 1929 og 1935, er det ingen hus som vi kan finne igjen i katalogen. Derimot gjenspeiles veldig tydelig det arkitekturfaglige ideologiskiftet som skjedde omkring 1930 i Norge. Før 1929 ble husene bygget i en nybarokk/jugendaktig panelarkitektur med saltak. Av de byggene som er oppført i 1930–31, ser vi flere hus hvor stilforvirringen er tydelig, f.eks. hus som i hovedform er moderne med pyramidetak og hjørnevinduer, men har inngangsparti med gresk søyleimitasjon. Eller hus som i hovedsak er nybarokke i oppbyggingen men har fått funkisdetaljer. Etter 1932 er så godt som samtlige hus bygget som det vi kaller ’folkefunkis’. Noe som passer godt med det inntrykket vi får ved å besøke boligområdet i dag.

Denne utviklingen henger sammen med det generelle gjennomslaget som funksjonalismen raskt fikk i landet. Noe av årsaken til at de såkalte funkishusene ble så populære så raskt, var nok småhuskonkurransene som osloavisene arrangerte rundt 1930.[9] Resultatene av disse arkitektkonkurransene, som i praksis ble et massivt gjennomslag for den nye arkitekturen, ble både bredt presentert i avisene og gitt ut som særtrykk for byggeinteresserte. Hvorvidt noen av disse husene ble bygget i Sogn Haveby, er ikke undersøkt.

Sogn småhusområde

Selv om vi i dag synes at området mellom Berg og Nordberg er et av de fineste småhusområdene i Oslo, kan det ikke være tvil om at planen om å lage en hageby her ble mislykket. Riktignok ser vi spor etter den opprinnelige reguleringen, men selv om vi evaluerer området utfra hvordan hagebyideologen utviklet seg i Norge og ikke utfra Howards opprinnelige teorier, ble det lite hageby.

Årsakene til dette er sikkert flere. Jeg kan bare anta, hvis vi ser bort fra de økonomiske nedgangstidene som gjorde at banebyggingen og tomtesalget stanset opp, at reguleringsplanen var for stor, og ikke minst at den var basert på for mange utbyggere. I motsetning til den opprinnelige hagebyen hadde ikke Sogn Haveby noen forankring i et sosialt behov, men var hovedsakelig knyttet til behovet for å skaffe penger til bygging og drift av Sognsvannsbanen. Derfor er det nærliggende å tenke seg at hagebybegrepet ble brukt i rent salgsfremmende hensikt, som Harald Hals kritiserte.

At det var mulig å anvende hagebybegrepet på denne måten, kan skyldes at hagebyen ble godtatt hos alle samfunnslag. Hagebyen som løsning på arbeidernes boligproblem, ble støttet av de borgerlige ut fra tanken om at eget hjem med hage ville oppdra og «borgerliggjøre » arbeideren.[10] Det er heller ikke usannsynlig at hagebyen ble mer attraktiv for andre samfunnslag enn arbeiderklassen, nettopp fordi dette brakte med seg en boform hvor det var lagt vekt på arkitektonisk kvalitet, uten at det var overklasseaktig og uoppnåelig.

Selv om Sogn Haveby må karakteriseres som mislykket som hageby, er det ingen tvil om at det ble et vellykket småhusområde. De kvalitative kravene som ble lagt i forbindelse med reguleringen av området, er fremdeles synlige i form av veireguleringene, parkene og husenes konsekvente plassering i forhold til hverandre. Innenfor området finnes enkeltbygninger med stor arkitektonisk egenverdi.

Hovedinntrykket er likevel et område med ’hverdagsarkitektur’, som styrkes av en reguleringsplan med spesielle arkitektoniske kvaliteter. Selv om den opprinnelige planen ikke ble realisert, og Akersbanerne ble tvunget til å skifte strategi med hensyn til hvordan området skulle bygges ut, er det interessant at Akersbanerne som baneselskap, hele tiden ønsket å stille strenge arkitektoniske krav til hvordan området utviklet seg. Bestemmelser knyttet til kvartalsvise bebyggelsesplaner fra 1935, stiller bl.a. veldig detaljerte krav om bygningenes utforming. Akersbanerne ønsket i tillegg å ha en kvalitetskontroll, ved at alle byggetiltak skulle godkjennes av Akersbanerne før saken ble sendt inn til kommunal byggesaksbehandling.

Det ligger utenfor denne artikkelen å vurdere om Akersbanerne fikk rett i sin påpeking av sammenhengen mellom estetikk og økonomi for Sogn Havebys tilfelle, men for dagens beboere kan det være verdt å merke seg hva Akersbanerne skrev i huskatalogen fra 1929: «Av hensyn til helheten stiller A/S Akersbanerne det krav, at hvert hus skal være tegnet av godkjent arkitekt, og at planene skal være godkjent av selskapet. Hvis der ikke var et slikt krav, kunde en enkelt mann ødelegge inntrykket med et hus, som var stygt eller av andre grunne slet ikke passet inn. Det vilde andre lide under. Men der er frihet nok for den enkelte.

Det forbehold selskapet stiller om godkjennelse av alle tegninger, har dog ikke bare en estetisk, men også en økonomisk betydning for den enkelte. Det vil gjøre meget til at strøket blir godt likt, således at eiendommenes verdi holdes oppe.»

Noter

1. St. Hallvard, 1953.
2. Hans-Petter Lyshaug skriver om Sognsvannsbanens tilblivelse i anledningbanens 60 årsjubileum i St. Halvard 4/94, «Boligselskapet som bygget forstadsbane».
3. Konkurrancen. Om regulerings-og bebyggelsesplan for Berg, Taasen, Nordberg, Holsten, Sogn og Haugerud med tilstøtende eiendommed vestre Aker. Bedømmelseskomitéens uttalelse.
4. Enkelte kilder hevder at parkdragets navn er Damfallet etter en dam i bunnen av bakken. Selv foretrekker jeg det mer innholdsrike navnet Damefallet.
5. «Men Sogns haveby kommer sikkert til at vokse sig meget større. For Aker og Akersbanerne eier ikke alle tomtene deroppe, Kristiania har kjøpt endel og andre er fremdeles paa private hænder. Man tør sikkert gaa utfra, at der paa disse arealer blir en tilsvarende bebyggelse til Sognsbyens. Folk, som skjønner sig paa det mener, at naar bebyggelsen deroppe efterhvert vokser sammen, vil der sikkert bli en haveby paa et halvt hundretusen mennesker ». Tidens Tegn 29.12.1921.
6. Norsk forening for boligreformer: Bolig og bygg nr. 9/10 1925.
7. Konvallveien 7 og 14 er eksempler på småhus tegnet av A/S Akersbanerne ved Peter Daniel Hofflund. Kaj Munksvei 4–10, I 2–18 er eksempel på rekkehusbebyggelse bygget av boligbyggelag A/S Selvbygg, tegnet av Ulf Berbom (?).
8. Arkitektene som bl.a. er representert er Chr. Astrup, Lars Backer, Kr. Biong, Bjercke & Eliassen, Bjerke & Motzfeldt, Blakstad& Munthe-Kaas, Georg Greve, A.J. von Hanno, Kristofer Lange, Eyvind Moestue, August Nielsen, Kirsten Sand, Helge Thiis.
9. Wenche Findal, «Funksjonalismens gjennombrudd for folket. Om avisenes arkitektkonkurranser og en ny byggeskikk rundt 1930.» Byminner 1/1994.
10. Jensen, Rolf H.: «Moderne norsk byplanlegging blir til», Nordplan 1981.