ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2020

– Det var to steder som utmerket seg med særlig stor aktivitet i motstandskampen mot tyskerne, har historieprofessor og pioner i norsk okkupasjonshistorie Magne Skodvin sagt. Det ene var Rjukan, det andre var Ullevål hageby og området omkring.

Trond Smith-Meyer

Motstanden fra Ullevål utfoldet seg på mange måter og omfattet alt fra offiseren og idrettslederen Olaf Helset og leder for den illegale etterretningen Arvid Storsveen til de mange som gjorde en jobb i det skjulte, både i holdningskampen og som navnløse medhjelpere i konkrete aksjoner.

I en særstilling står likevel det vi her vil kalle Ullevål-gruppa, en løst sammensatt gruppe med utgangspunkt i en vennegjeng som med årene skulle bli del av en slagkraftig sabotasjegruppe.

Trening

«Men da vi sommeren 41 for første gang hørte snakk om at det ble organisert en illegal hær i landet, fikk vi fart på oss. Sjøl om vi visste vi var altfor unge til å bli spurt, tenkte vi at vår tur vel også kunne komme. Gutta på Hagebyen i 16–17 års alderen dannet en gruppe som satte i gang med trening og øving.»

Det er Odd Tiller som skriver dette i boka «Ti unge liv». I tillegg til ham omfattet gruppa blant annet hans klassekamerater fra Berg gymnas, Ludvig Hanssen og Sverre Kokkin. Mange andre sluttet seg til, ikke minst fra de etter hvert forbudte speidertroppene i området.

Guttene hadde fått tak i gamle militære håndbøker, organiserte utmarsjer i Nordmarka med instruksjon og øvelser og lærte seg orientering og førstehjelp. Noe slags militær trening måtte de imidlertid foreløpig se langt etter.

Ungdom og handling

Tidlig i 1943 kom ungdommene i kontakt med miljøet bak den illegale avisen «Ånd og handling». Avisen var en del av den kommunistiske pressen og var rettet mot akademikere og åndsarbeidere. Da avisen omsider kom ut i mars 1944, bidro ungdommene fra Ullevål med å distribuere avisen.

På dette tidspunktet hadde gruppa allerede gjort sine egne forberedelser for å bidra mer aktivt i motstandskampen. Med god kjennskap til skolene i området gikk de til aksjon mot tyskernes lagre av beslaglagte radioer. Fra loftet på Ullevål skole klarte de å hente ut flere radioer, som ble fraktet på fiskekjelke gjennom et mørklagt Ullevål ned til Blindern gård. Senere fikk de tak i flere radioer fra lageret på Tåsen skole, der Berg-elevene gikk på den tiden.

Etter at de også hadde skaffet seg tilgang på skrivemaskin, var de klare for å lage sin egen avis. Med sine kontaktpersoner i «Ånd og handling» tok de opp ideen om en avis som kunne bidra til en mer aktiv holdning blant ungdommen. 6. juni 1944 kom så «Ungdom og handling» ut med sitt første nummer. Odd Tiller og Sverre Kokkin skrev og satte opp avisen hjemme hos Sverre i Langlia, og hans eldre søster Veslemøy spilte også en viktig rolle. Avisen ble trykt på et illegalt trykkeri på Lilleborg skole.

Dessverre fikk de ikke med seg nyheten om D-dagen og den allierte invasjonen samme dag. Men vel så viktig var lederartikkelen på forsiden, der det blant annet sto:

Landet krever i dag at alle lag i vårt samfunn gjør sin innsats. Våre rekker blir stadig uttynnet. Våre falne og fengslede kamerater krever at kampen fortsettes. Slik som situasjonen er med henrettelser og deportasjoner hver eneste dag, er det på tide at alle vi unge setter krefter og vilje inn på å gjøre noe for landet.

Artikkelen avsluttet med en konkret oppfordring:

Lær dere orientering, førstehjelp og våpenbruk, hvis der er anledning til det. Vi ønsker ikke krig, men «også vi når det blir krevet …». Blir det krig, må vi være forberedt. Vær sterk, og gjør dermed andre sterke!

Oppfordringen rettet de også til seg selv. For mens «Ungdom og handling» fortsatte å komme ut hver uke utover sommeren og høsten, var det Veslemøy Kokkin som overtok ansvaret for avisen. Guttene gikk videre til nye oppgaver.

Trening hos «Pelle»

Da krigen kom til Norge var Ragnar Sollie en 28 år gammel bilmekaniker fra Grorud. Som aktiv i fagbevegelsen og i kommunistpartiet levde han i de første krigsårene på grensen av det illegale, og han hadde et Grini-opphold bak seg da han i 1942 for første gang forsøkte å bygge opp en sabotasjegruppe. Dette slo imidlertid feil, og han måtte dra til Sverige. Våren 1944 kom han tilbake, og sammen med noen få kamerater startet han opp igjen, blant annet med et depot av utstyr og våpen på Krokskogen.

Gjennom avisarbeidet hadde Ullevål-gruppa kommet i kontakt med folk nær «Pelle», som var Ragnar Sollies dekknavn. En julidag i 1944 tok fem av dem bussen til Lommedalen: Sverre Kokkin, Reidar Formo, Odd Tiller, Ludvig Hanssen og Kåre Andersen.

Ragnar Sollies autoritet gjorde inntrykk. «Pelle stakk seg med en gang ut, ikke bare fordi han tydeligvis var den ubestridte leder, men hele hans vesen utstrålte kraft og virilitet. Pelle virket som en høy slank utgave av Jean Gabin», skriver Odd Tiller. Dette ble starten på et to ukers treningsopphold ved Frøshaug, på veien mellom Lommedalen og Kleivstua.

Noen av Sollies menn hadde erfaringer fra den spanske borgerkrigen. Det ble tid for våpentrening og nærkampteknikk, men viktigst var sprengningsøvelsene. Håndverket med dynamitt, fenghetter og tidsforsinkelse måtte læres. Den egenutviklede tennanordningen, der blant annet svovelsyre og lommelyktbatterier inngikk, karakteriserer Sverre Kokkin i dag som eksempel på «Reodor Felgen-løsninger».

Slipeskivefabrikkene

Vel tilbake i Ullevål Hageby tok det ikke lang tid før ordren kom om å forberede aksjon. Det utpekte målet var to slipeskivefabrikker, den ene i Sandakerveien og den andre i Fetsund. Ragnar Sollie hadde identifisert ulike «flaskehalser» i norsk industri som kunne angripes for å ramme tyske interesser. Slipemiddelprodusentene representerte etter Sollies mening en slik flaskehals.

Første oppgave var rekognosering i Sandakerveien for å gjøre seg kjent med vaktselskapets rutiner. Målet var den lave industribygningen der SATS holder til i dag. På veggen kan man fortsatt lese navnet «A/S Den norske Slipeskivefabrik»

7. august 1944 gjorde ti mann seg klare, fordelt på to grupper. Aksjonen i Sandakerveien ble ledet av Ragnar Sollie selv, og fra Ullevål hageby deltok Odd Tiller og Ludvig Hanssen. Til Fetsund dro Reidar Formo, Sverre Kokkin, Erik Bye og Kåre Andersen. Før avreise fra Krokskogen var Formo blitt utpekt som leder av Ullevål-gruppa og kontaktmann til Sollie.

Aksjonen i Fetsund ble ledet av en av Sollies betrodde menn, Sverre Steen. Det var han som skulle montere sprengstoffet inne i fabrikken, mens Sverre Kokkin ble med inn. Det hele gikk galt: Tennanordningen gikk av mens Steen monterte sprengstoffet, og han omkom momentant. Ødeleggelsene i fabrikken var store, og Kokkin var også skadet og kom til seg selv først etter at de øvrige hadde flyktet.

Heller ikke i Sandakerveien gikk alt etter planen. Aksjonslaget hadde besluttet å konsentrere seg om å ødelegge skorsteinen, men også her gikk tenningen av for tidlig. Alle sabotørene kom seg imidlertid ut, og Ullevålguttene kastet seg på syklene hjem.

Pelle-gruppa hadde gjennomført sine første sabotasjeaksjoner, og guttene fra Ullevål hageby hadde spilt en vesentlig rolle. Men krigens alvor var også kommet dem nær inn på livet, og noen av guttene ble ikke med videre. For Odd Tillers del handlet det om en uoverensstemmelse med Ragnar Sollie selv.

Flere aksjoner

Ragnar Sollie hadde fått en startkapital fra kommunistpartiet, men denne var oppbrukt, og gruppa hadde pådratt seg stor gjeld. Selv om Ullevål-guttene bodde hjemme og levde åpent, lå flere andre i dekning og trengte midler til livsopphold. Tirsdag 29. august gikk to mann inn på Oslo Sporveiers lønningskontor i Sporveisgata og tiltvang seg til sammen nær 115 000 kroner. En tredje holdt vakt og passet på syklene som ranerne kunne bruke da de stakk fra åstedet. Ved Sofies plass kastet de seg inn i en ventende bil, mens Reidar Formo og Sverre Kokkin rolig kunne plukke opp syklene og vende hjem til fredelige Ullevål.

Med penger til å dekke gjeld og løpende utgifter kunne Pelle-gruppa utover i september og oktober intensivere sabotasjevirksomheten. Først rammet de flere produsenter av kasser til landminer, før flere knottfabrikker ble ødelagt ved aksjoner i Sandvika og Strømmen. Londonregjeringen og Milorg var motstander av å ramme knottfabrikkene, men utover høsten ble dette nærmest en liten spesialitet for uavhengige sabotasjegrupper over hele Sør-Norge.

Medlemmene fra Ullevål var nå en integrert del av Pelle-gruppa og deltok i gruppas aksjoner både sammen og enkeltvis. De hadde imidlertid ingen direkte kontakt med de andre delene av Pelle-gruppa, som gruppene på Hønefoss, Losby og Lillestrøm. Av sikkerhetsgrunner skulle de ulike gruppene ikke kjenne til hverandre.

Milorg hadde nå også åpnet for utstrakt sabotasje, og etter hvert som kveldene ble lengre og mørkere, smalt det stadig flere steder i Oslo-området. Pelle-gruppa var også kommet i siget. Rett etter de vellykkede aksjonene mot knottfabrikkene gjennomførte de i løpet av en uke tre vellykkede anslag mot industribedrifter i Oslo. Verksteder i Christian Krohgs gate, på Kampen og på Sagene ble ødelagt. Til forskjell fra de første aksjonene i august hadde gruppa nå fått tilgang på bedre og sikrere utstyr, blant annet for tidsforsinkelse, og aksjonene kunne gjennomføres uten skader.

Nyland og Akers Mek.

Det som i særlig grad har gjort at Pelle-gruppa regnes som en av de viktigste sabotasjegruppene under okkupasjonen, var den store aksjonen mot Nyland og Akers Mekaniske verksted.

Utover i 1944 økte frykten for at Tyskland skulle transportere styrker ut av Finland og Norge og sette dem inn i krigen mot den allierte framrykkingen på kontinentet. Både jernbane, skip og havner ble derfor naturlige sabotasjemål.

Sommeren 1944 hadde Ragnar Sollie opprettet kontakt med arbeidere og verkstedklubber på begge verftene. Det var helt nødvendig å ha folk på innsiden, siden aksjonene måtte skje inne på selve skipene. «Jernlaget», kommunistenes illegale organisasjon, stilte med frivillige.

Videre var det nødvendig med sprengstoff i tilstrekkelige mengder. Flere av Pelle-gruppas medlemmer var lokalkjent på Ringerike, og etter tips slo de til mot et ubevoktet dynamittlager. Utbyttet ble ca. 2000 kilo dynamitt og 25 000 fenghetter, som ble lagret ved Sollihøgda før det skulle fraktet til Oslo.

Det ble mange turer fra Sollihøgda, først med Ullevål-gutter på sykkel, deretter i potetsekker på ordinær varetransport. Gruppas dynamittlager var i Mariboes gate, men derfra skulle flere hundre kilo dynamitt fraktes videre inn på hvert av verftene. Utrolig nok gikk dette uten at de tyske vaktene oppdaget noe.

23. november 1944

På ettermiddagen 23. november 1944 kunne så arbeiderne forlate verftene ved arbeidsdagens slutt, etter at tidsinnstillingene var utløst. Fra 22.30 på kvelden smalt det både på Nyland og Akers Mek., og den største skipssabotasjen under okkupasjonen var et faktum. På Akers Mekaniske verksted ble M/S Taiwan og M/S Troma senket og M/T Euroland delvis senket, mens M/T Schleswig ble liggende med slagside og totalskadet maskin. Videre var tørrdokken og en av kranene totalskadd. På Nyland ble M/S Arna skadet og M/S Kaprino senket. På den siste gikk ladningen av først kvart over åtte neste morgen.

Pelle-gruppa skulle virkelig vise sin slagkraft denne torsdagskvelden. I en koordinert aksjon ble stillverkene (sentralanlegget for sporvekslere) både på Alnabru og Lillestrøm sprengt. Ullevål-gruppa fikk ansvaret for kveldens siste aksjon. Reidar Formo og brødrene Hans og Kåre Andersen tok seg inn i Fram Forsikringsselskap i Bygdøy Allé og ødela to registreringsmaskiner, som Ragnar Sollie fryktet kunne bli brukt til arbeidsmobiliseringen.

Opprulling

Aksjonen mot Nyland og Akers Mek. står som høydepunktet for Pelle-gruppas sabotasjevirksomhet. Bare få dager etter skulle imidlertid alt snu, og Ullevål-gruppas tid var ute.

Møllhausens konditori i Karl Johans gate 17 var et stamsted for noen av gruppas medlemmer. Her hadde Hans og Kåre Andersen blitt kjent med 23 år gamle Aud Maggi Andersen. Hun hadde egen leilighet og tilgang på alkohol, og flere av de unge hagebyguttene deltok på fester hos henne i Trondheimsveien.

Leiligheten og brennevinet var imidlertid betalt av Gestapo. Aud Maggi Andersen hadde siden sommeren 1944 vært agent, og hun forsto etter hvert at guttene hun hadde blitt kjent med, ville være av stor interesse for hennes oppdragsgivere.

27. november, fire dager etter den vellykkede skipssabotasjen, slo Gestapo til mot konditoriet. Brødrene Andersen ble arrestert under razziaen, og senere på dagen gikk tyskerne til aksjon i Ullevål hageby. De gjennomsiktige forholdene gjorde hagebyen til et farlig sted å være. Ludvig Hanssen og en relativt ny mann i gruppa, Sverre Nilsen, ble arrestert, sammen med familie og bekjente av gruppas medlemmer.

De øvrige kom seg unna, noen av dem under svært dramatiske omstendigheter. Reidar Formo måtte flykte over taket på gården på Damplassen før han kom seg vekk. Etter en måneds tid i dekning kom både han og Sverre Kokkin over til Sverige.

Standrett

Torsdag 8. februar 1945 startet som vanlig for statspolitisjef Karl A. Marthinsen. Han ble hentet av sjåføren, og turen til kontoret gikk opp Blindernveien. Da de skulle passere de nye universitetsbygningene, smalt det fra både pistoler og brenguns. Folk fra Oslogjengen hadde tatt stilling bak en vedstabel.

Marthinsen døde på stedet. Ordren om likvidering var klarert til topps både i hjemmefrontens ledelse og i London-regjeringen. Men det var klart at det kom til å koste, og represaliene kom umiddelbart og nådeløst. Til sammen 28 nordmenn måtte bøte med livet.

Blant dem som ble stilt for standrett allerede samme dag, var de fire arresterte medlemmene av Ullevål-gruppa: Hans og Kåre Andersen, Ludvig Hanssen og Sverre Nilsen. Det samme gjaldt Thor Oddvar Halvorsen, Aage Lorang Martinsen og Aage Andersen Sørum, som var blitt arrestert fordi de tilhørte gruppas bekjente. 9. februar ble de henrettet på Akershus festning.

Historien om Ullevål-gruppas aktive krigsinnsats, både gjennom holdningskamp og aktiv sabotasje, fikk dermed et tragisk sluttkapittel. De sju henrettede står oppført på krigsminnesmerket i Ullevål hageby.

Milorgjegere post mortem

De offisielle norske hjemmestyrkene, Milorg, ble i første rekke opprettet for å delta under de eventuelle sluttkampene på norsk jord. Utover i 1944 ble imidlertid også sabotasje en anerkjent del av Milorgs virksomhet. De samarbeidet tett med Oslogjengen under ledelse av Gunnar Sønsteby. Ved siden av dette opererte en rekke uavhengige grupper, som Pelle-gruppa, og de fleste var på en eller annen måte tilknyttet kommunistpartiet.

Gruppene hadde ulik tilknytning til hverandre og til Milorg, men få dager før frigjøringen ble alle de uavhengige motstandsgruppene innrullert i Milorg. Dette er grunnen til at de henrettede sabotørene fra Ullevål-gruppa er oppført i Milorg D13s minneskrift over de falne, selv om de verken var Milorgjegere da de utførte sine aksjoner eller da de måtte bøte med livet.

Det representerte en anerkjennelse fra det offisielle Norge, men understreker også den taushet som Pelle-gruppa, sammen med de øvrige uavhengige motstandsgruppene, skulle bli omfattet med i etterkrigstiden. Først i 2013 fikk gruppa sin oppreisning fra det offisielle Norge. På Aker brygge, samme sted hvor fem skip ble senket eller ødelagt 69 år tidligere, ble minnesmerket over Pelle-gruppa, utført av Sverre Kokkins datter Kirsten Kokkin, innviet.

Kilder

Hovedkilder for artikkelen er Tor Arne Barstad: Pelle-gruppa. Sabotører på Østlandet 1944–45 (1987) og Odd Tiller: Ti unge liv. Hagebyen mot hakekorset (1982).

Takk til Sverre Kokkin for samtaler, innspill og avklaringer.

Historien om Aud Maggi Andersen er beskrevet i Eirik Veum: Nådeløse nordmenn. Gestapo (2014)