ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2020

Jeg tenker ofte på 6. mai 1945. Sigrun i nr. 5 fylte 9 år. Vi var i bursdagsselskap og sto ute på verandaen før vi skulle hjem. Det var en varm, fin dag. Plutselig fikk vi høre: “Det blir fred!! … ikke si det til noen!” Vi løp hjem og ropte “DET BLIR FRED” så det runget. Og fred ble helt sant 8. mai.

Av Mette Breder

Et stort skår i gleden 8. mai: Fars og mors gode venn, Harald Rønneberg, døde da Milorg rykket ut i Akersgaten om natten for å stoppe tyske marinegasters ville skyting. Han ble truffet av skudd og etterlot seg kone og to døtre. (Se Før og nå 2008: Harald Rønneberg)

Mange av oss husker brenningen av blendingsgardinene. I gaten vår ble alt samlet på plassen ved Østhorn stasjon. Det var stor begeistring og oppstandelse. Far oppdaget at vi ikke hadde fyrstikker og sa til søsteren min på fem år: “Løp hjem og hent en fyrstikk”! Vi bodde nærmest. Hun kom tilbake med én fyrstikk – hvor dum kan man være – husker hun. Det var stor begeistring og glede! Ingen mørke rom om kvelden, vi kunne slippe vårlyset inn.

Gudrun, venninne fra gaten, mintes disse dagene. Hun var seks år den gangen. Hun sa: “Jeg forsto ikke gleden og hva fred var, hadde jo bare opplevd krig”.

Vi husker også transporten av tyskere oppover Nordbergveien i dagene etterpå. Vi var naturligvis der for å se på dette. Soldatene kastet penger og godteri til oss. Vi fikk strengt forbud mot å ta imot slikt. Gjett om det var hardt så godterisultne som vi var.

Etter hvert kom det amerikanske militæravdelinger forbi Tåsen skole. Vi løp etter dem og tigget tyggegummi. Full begeistring da vi fikk Wrigleys Juicy Fruit – den ble det tygget lenge på!

Min klassevenninne, Sidsel Døhlen, husker 17. mai 1945:

Vi gikk i barnetog opp Karl Johan og forbi Slottet. Der sto Kronprins Olav alene på slottsbalkongen. Jeg syntes han så ung og flott ut i sin “battledress”. Regnet silte ned, og jeg måtte ha regnfrakk over bunaden min, men det var helt greit, bunad var ikke så populært den gangen. Tåsen guttemusikkorps spilte vel, og vi marsjerte så taktfast vi kunne, mens vi ropte “regnet spiller ingen rolle, bare vi får pølse og bolle”! Det fikk vi – en gave fra Sverige?

Jeg husker det som et strålende 17. maitog, til tross for regnet.

Utpå sommeren opplevde alle i Havnehagan noe spennende. Vår nabo var sjøkaptein. Han hadde vært i handelsflåten i første fase av krigen, ble torpedert, men berget livet og kom hjem i 1940. Han fortsatte å seile som kaptein etter krigen. Skipet Pacific Express, som fraktet frukt, lå i Oslo og barn og voksne i gaten ble invitert om bord. Opplevelsen var overveldende. Vi fikk bese skipet og fikk spise så mye frukt vi bare orket. Tilslutt sto noen av oss ved rekka og spyttet druer ned i vannet med en blanding av fryd og flauhet! Til vår fryd fikk vi ved en annen anledning klaser med umodne bananer som ble hengt oppunder taket i kjellerstuen til de var modne.

En kulling av meg fra Berg skole, Leif Ryvarden, minnes dette:

Ettermiddagen 7. mai 1945 var en stor dag i Bregneveien. Alle de svarte rullegardinene ble revet ned i husene og fraktet ut på gaten utenfor nr. 36. Her ble de stablet opp i en kjempehaug og tent på midt på gaten (det var grusvei der den gangen) under stor jubel. Flere av naboene kom fram med gjemte flasker, og det ble skjenket rundt til dem som ville ha noe. Folk smilte og lo og det var stor stemning og fru Blix delte ut Freia kokesjokolade til oss barna sammen med saft. Kort sagt fest!

Noen dager senere gikk det rykter om at nå skulle den eneste nazisten vi visste om i omegnen arresteres i Almeveien. Vi løp det beina kunne bære oss gjennom Sogn gård og sto på jordet ovenfor veien, det var jo gårdsbruk på Østre Sogn gård den gangen. Jeg husker at en eldre mann kjeftet på oss fordi vi sto på nysådd åker, men ingen brydde seg. En stor mørkegrønn, lukket bil med to vinduer på bakdørene var rygget inn mot oppgangen. På hver sin side av den halvåpne døra sto det to hjemmefrontkarer i noen lyse anorakklignende jakker og alpeluer med stengun maksipistoler over skulderen og passet på. Etterat vi hadde ventet nokså lenge, kom det en politimann ut av døra med den arresterte. Han hadde en koffert i hånden og var kledd i en lang mørk frakk, og en vanlig hatt som var skjøvet så langt fram at vi ikke kunne se ansiktet. Politimann og den pågrepne gikk inn i bilen og dørene ble lukket, hvoretter de to hjemmefrontkarene satte seg inn i styrehuset for å kjøre av gårde. Under klapping fra mange av de voksne som var til stede svingte bilen ut porten og forsvant nedover Almeveien, sannsynligvis til Grini. Far fortalte senere at denne nazisten hadde fått tre år i fengsel, så han var vel ikke av de helt store landssvikerne.