ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2022

En dag på høsten 1943 satt jeg og lekte med Hønefoss-bussen min i en sandhaug på en byggetomt i Havnabakken 32, tre hus ovenfor der vi bodde i nr 26. Det stoppet plutselig en stor svart Mercedes ved siden av, og en mann i uniform kom ut og spurte hvor gammel jeg var. Jeg svarte at jeg var syv år gammel, og hadde begynt på Tåsen skole. Han spurte hvilken klasse jeg gikk i, og jeg svarte 1B. Han sa: “I morgen begynner sønnen min i klassen din”, og så kjørte han si vei. Arne Thorhus møtte opp neste dag, og var med oss i klassen de to neste årene.

Tor Arne Løken

Mannen jeg hadde møtt het Sverre Thorhus, og det viste seg at han var en av de verste nazistene i Statspolitiet. I boken til Eirik Veum (Nådeløse nordmenn – Statspolitiet 1941–1945) skildres Thorhus som en fryktet torturist og leder av eksekusjonspeletonger hvor norske motstandsmenn ble skutt (s. 269, 384). Det ble gjort forsøk på å drepe ham 21. august 1942, men det var en kollega av ham som ble drept i stedet. Dette gjorde ham forsiktigere, og han valgte sommeren 1943 et hus i nabolaget, Havnabakken 34, som bopel.

Han ga eierfamilien Nymark som bodde der, med mann, kone og sønn, 24 timer på å komme seg ut av huset, og så flyttet han inn med kone og sønnen Arne. Nymark-familien flyktet til Sverige, og ble nesten tatt av tyskerne da de skulle ro over et tjern til sikkerhet. De kom først tilbake etter krigens slutt.

Etterhvert som flere av Thorhus’ kolleger ble skutt, ble han nok redd for at han selv kunne bli skutt. Han satte seg alltid bakerst i trikken på vei til og fra byen. Hjemme hadde han en rotweiler, men holdt ellers en lav profil i nabolaget. På jobben var han brutal og voldelig mot sine fanger, pisket og slo ut tenner på dem for å få informasjon om motstandsmenn og -kvinner. (s. 107, 116). Han var 33 år gammel da han begynte i Statspolitiet, og ble fort forfremmet politifullmektig. Etter hvert blir han en av Oslo-avdelingens ledere.

Innhentet av skjebnen

Den 3. november 1944 innhenter skjebnen ham. Klokken ni om morgenen er han på vei til sitt kontor på Victoria terrasse. To personer skyter ham utenfor Ruseløkkveien 61. Ved en tilfeldighet er jeg hjemme hos sønnen Arne da telefonen ringer. Fru Thorhus tar telefonen og bryter sammen i gråt. Hun har nettopp fått beskjedom at mannen var blitt skutt, og sender meg hjem. De voksne i nabolaget var urolige når slike drap skjedde, for nasistene tok da noen ganger gisler som kunne bli skutt som represalier. Som barn skjønte vi ikke dette så godt, men vi sanset frykten og usikkerheten som rådet.

Arne var heller ikke noen engel. Ved en anledning ba han meg om å legge meg i en islagt søledam i skogen ovenfor Langmyrveien. Da jeg sa ‘Nei’, truet han med at faren hans ville ta faren min. Jeg sa fremdeles ‘Nei’, og det fikk heldigvis ikke konsekvenser.

En lekebuss for en pistol

Han viste meg også noe av farens utstyr, bl.a. en kort lærbelagt kølle med blyhaggel i køllehodet. En dag kom Arne ned til meg med tre pistoler som han hadde tatt fra farens kommode. Han ville ha hønefossbussen min i bytte for en av pistolene. Da jeg sa nei, truet han meg igjen. Jeg ga ham bussen og valgte en av pistolene. Jeg husker fremdeles at den hadde hull i skjeftet som viste hvor mange skudd som var igjen i pistolen. Jeg visste jo at det var farlig å være i besittelse av en pistol, så jeg gjemte den under søplekassen. Da far kom hjem, fortalte jeg ham hva som hadde skjedd. Først ville han ikke tro meg, men ble forskrekket da han så at historien var sann. Far dro opp til Thorhus og ba ham hente pistolen og gi meg tilbake bussen. Det gjorde Thorhus uten noen andre følger for oss. Men Arne kan vel ha fått skjenn av faren sin for sitt uvanlige utspill.

Arne holdt en lav profil i klassen. Han var skoleflink, men var mye for seg selv. Han fikk ikke lov til å ta med “svenskepakker” hjem, og delte derfor ut innholdet til klassekamerater.

Etter krigen kom Nymark-familien hjem, og ga fru Thorhus en uke til å forlate huset. Hun sutret og sa at det var altfor kort tid. Protesten stilnet da Nymark-familien minnet henne om at de selv bare hadde fått 24 timer til å flytte ut i 1943.

Den eneste gangen jeg møtte Arne etter krigen var da vi møttes i Olavsguttene i Domkirken: Vi sang der sammen ved en anledning.