ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2020

Cand. philol. Knut Olborg

Forfatteren planlegger en bokutgivelse om tyske soldaters opphold i Norge etter krigen. Boken kan leses som en analyse av forholdene som oppsto i vårt land i denne sammenheng. Denne artikkelen vil i noe utvidet form speile innledningskapittelet i boken.

Fredsdagene i mai 1945

5 års tysk okkupasjon ble avsluttet i Norge den 8/5 1945. Slik den 2. verdenskrig hadde utviklet seg kom ikke freden som noen stor overraskelse på det norske folk. Utfordringene som umiddelbart oppsto i maidagene 1945 var imidlertid av en slik størrelsesorden at det skulle mye medvind til for at fredsprosessen skulle lykkes. Mye av forklaringen for at dette ble bragt vel i havn skyldes en viktig tysk, engasjert medvirkning, kombinert med en krigstretthet som preget de tyske troppene i Norge. Det er også helt nødvendig å legge til at den engelske allierte kommando under ledelse av den rutinerte general Alexander Thorne sørget for et tilnærmet knirkefritt kapitulasjonsopplegg.

Melding til de tyske soldatene i mai 1945

Den 9/5 1945 gikk det ut melding til tyskerne i Norge. “Aus diesen Städten sind alle Deutschen mit ausnahme nechstehend aufgeführten Personals herauszuziehen”. Syke og nøkkelpersonell til nødvendig vakthold skulle være unntatt. Forflyttingen skulle være avsluttet, og gjennomført innen 11/5 1945. Det ble samtidig stilt de samme krav til sivile tyskere og tyske kvinner. Personalet ved Reichskommisariat i Oslo skulle omgående innfinne seg i leirene på Lillehammer og Nordseter. Det går frem av arkivet at det umiddelbart etter fredsslutning skjedde en rekke forflytninger av personell. Årsakene kan være mange. Det mest nærliggende er å anta at de allierte ønsket å demme opp for mulige tyske angrep ved å splitte opp mannskapene i leirene. Tyskerne fulgte oppfordringen til punkt og prikke.

Vår gjennomgang av historien om fredsprosessen er hentet fra arkivet merket DOBN (Deutscher Oberbefehlhaber Norwegen) Her går det tydelig frem at det særlig var Wehrmacht som spilte hovedrollen i Norge under krigen og var hovedansvarlig for det forsvarssystem som var bygget opp. En stor oppgave blir å finne ut hvordan tyskerne hadde prioritert installasjonene langs kysten og dermed oppfylte det overordnede kravet fra Tyskland om å etablere den norske atlanterhavsvollen som en del av det europeiske tyske forsvarssystem fra Nord-Norge til Portugal. De fleste av de tyske mannskaper som befant seg i Nord-Norge var knyttet til det forsvarssystem som var etablert langs kysten. At de mange artilleristillinger fra Hammerfest og sydover ikke utgjorde noen praktisk trussel overfor de allierte kan vi uten videre se bort fra. De store kanonstillinger og store festningsanlegg ble liggende ubrukt, og de mer enn 130 000 tyske soldater som var stasjonert i Nord-Norge fikk bare føling med russiske angrep nordfra. Fredsprosessen i nord var særlig preget av behandlingen av de mange østeuropeiske slavearbeidere som kanskje var nærmere 80 000 mann. Arbeidet med det omtalte kildematerialet i DOBN forteller også om OT, SS og Org. Speer. Det er også verdt å merke seg at det på norsk jord befant seg styrker fra 42 land. Hovedtyngden kom fra Øst-Europa og ventet på å komme hjem. Interessen for dette manglet hos de fleste russere som vel uten unntak var tatt til fange under krigshandlingene på slagmarkene i Europa. Mange som ikke hadde nære familiebånd i Russland ønsket ikke å bli hjemsendt. Ryktene om hva som ventet i Russland kunne fortelle om umenneskelige forhold i de Sibirske fangeleirene.

Vi har under arbeidet med artikkelen fokusert på de 5 etablerte sonene: Nord- Norge, Trøndelag, Hordaland, Rogaland og Osloområdet. Selv om tyskerne også under krigen hadde en administrativ soneinndeling, og man i Norge både før og etter krigen hadde organisert det administrative apparat i 5 soner, var ikke disse av samme inndeling som for de 5 sonene som gjaldt for etterkrigs administrasjonen. Oppgavene for de tyske soldatene hadde ulik karakter og var i stor utstrekning organisert av tyskerne selv. De varierte fra sone til sone. Mange av oppgavene dreide seg om sluttføring av broarbeider, jernbanespor, veiarbeid og industrivekstanlegg. For de fleste soldatene var det en fortsettelse av det arbeidet de hadde hatt under krigen.

Noen av de betalte fagarbeiderne som var hyret inn til oppgaver i Norge hadde heller ikke noe uttalt ønske om å forlate landet. Blant folk som hadde ulike oppgaver i Norge var det mange som heller ville være i Norge enn dra tilbake til et utbombet Polen, Tyskland eller andre land. For fagarbeidere var det også bedre avlønning i Norge enn i hjemlandet.

En rekke oppgaver som hører hjemme i en oversikt som denne vil bli tatt opp senere. Arbeidet krever for enkelte av det tematiske mangfoldet en mer inngående behandling og krever større tilgang på faktiske forhold og statistikk enn det som er mulig å presentere i denne kortversjonen.

Fredsbudskap fra britiske offiserer

De britiske offiserene Brigader Hilton og Oberst Hay kom med fly til Norge samme dag som fredsbudskapet ble kjent i Skandinavia. Utsendingene hadde med seg direktivet fra General Eisenhower ved ankomsten på Fornebu den 8/5 – 1945. I korte ordelag var fredsbudskapet formulert. Fra flyplassen bilte de to til Oslo Sentrum, og etter korte samtaler med hjemmefrontens ledelse gikk ferden videre til Lillehammer. Vi presenterer de to britene på et bilde hvor de opptrer sammen med flyveren som hadde ansvaret for de to utsendingene på turen over Nordsjøen. Det kortfattede direktivet de hadde med seg i dokumentmappen var satt i penn av General Eisenhower, og gir grønt lys for de to britiske offiserene som utsendinger for de Allierte styrkene til å presentere det kortfattede fredsbudskapet til “The Commander- in-chief of the Wehrmacht in Norway”. Hilton og Hay var de to eneste representanter for de allierte stridskrefter som møtte i Lillehammer. Over for seg hadde de representanter for den tyske militærmakt i Norge som motpart under de meget hurtig avviklede forhandlingene. Prosessen beskriver en situasjon hvor den velutstyrte 350 000 store tyske armeen på en beundringsverdig måte måtte finne seg i den kortfattede instruksen som påla dem å underlegge seg alliert kontroll og akseptere fullstendig våpeninnlevering umiddelbart etter fredsslutning. Hilton fikk ansvaret for iverksettelsen av de to instruksene de første dagene etter den 8. mai. Det tok ikke mange dager før de første allierte troppene meldte sin ankomst. Noen dager tidligere dukket ca. 40 000 norske hjemmefrontsoldater opp som et tydelig norsk innslag i fredsrusen. Tyske soldater så vi lite til i maidagene 1945.

Samtidig ble alle tyske soldater som var forlagt i større byer og tettsteder beordret å forlate sine boplasser og begi seg til nærmere anviste leirområder. Dette skjedde to dager etter fredsslutningen. De tyske styrkene i Osloområdet fikk anvist området mellom Sognsvann og Langmyr hvor de skulle slå leir.

Den allierte øverstkommanderende General Thorne

Umiddelbart etter den allierte ankomsten på selve fredsdagen den 8. mai, ankom general Thorne for å overta kommandoen fra den tyske hærledelsen i Norge få dager senere. Han kom sammen med Kronprins Olav og grep omgående tak i styret over den tyske militærmakt og kontrollen over det sivile norske administrasjonsapparat. Thorne var tilsynelatende en beskjeden general, men kunne allikevel selv avgjøre hvordan den allierte politikk skulle bli ivaretatt. Sagt med andre ord hadde han de samme fullmakter som danskekongene i sin tid hadde som eneveldige fyrster. Det ble aldri fra norsk eller tysk side hersket tvil om general Thornes helt spesielle maktposisjon. Han hadde fått sine direktiver før han reiste fra England. Disse lå trygt forvart i hans dokumentmappe, og ventet på å bli iverksatt. Thorne startet sin militære karriere hjemme i England og deltok under første verdenskrig i en rekke større bataljer. Han var en overbevisende offiser og ble allerede som 33-åring forfremmet til general.

Det var nok ingen tilfeldighet at han fikk overkommandoen i Norge. Thorne var en mann man kunne stole på, og som var vel kjent med rollen som øverstkommanderende. Han spilte sitt militære maktinstrument med sordin, og ble på en stillferdig måte tatt på alvor. Vel var den positive tyske holdning en medvirkende årsak til den rolige overgangen til fredelige forhold. Men Thorne vaket over situasjonen og kunne på en overbevisende måte styre utviklingen uten at det oppsto kontroverser. Den 13. mai ankom generalen og presenterte sitt mandat. Forut for Norgesbesøket ble det gjennomført en rekke praktiske treningsprogram i Skottland. Thorne var også fortrolig med den Arctic Melancholia som gjorde seg gjeldende i de tyske militærleirene. Videre måtte han være klar over det uromoment i fredsprosessen som den nylig synlige hjemmefront kunne komme til å bety. De norske politistyrkene som hadde fått sin militære utdannelse i Sverige kom ikke til Norge før de første fredsforhandlingene var unnagjort, og var ikke noe uromoment. Det som fort kunne blitt et spill med kjedelig utfall foregikk i stedet på en relativt fredelige måte.

Helt i startfasen hadde Thorne installert seg i Storgaten 33, men kunne etter kort tid gjøre Gimle på Bygdøy til sitt hovedkvarter. Herfra skulle styringen av Norge og den tyske kontingenten finne sted. Thorne var ikke hele tiden enig i den norske regjerings behandling av de tyske troppene i Norge. Her ville man gjerne ha en skarpere linje i behandlingen av de tyske soldatene. Men Thorne hadde i sin maktposisjon eneveldig rett til å trekke opp retningslinjene for behandling av de tyske soldatene. Inkludert fanger, tvangsarbeidere og andre grupperinger, kunne det dreie seg om mer enn 400 000 mann. Thornes håndtering av de vanskelige problemene viste seg snart som den eneste farbare vei. Det var vel ikke alltid lett å se hvordan fremtiden ville arte seg, men i ettertid virker de løsningene som ble valgt meget velfunderte.

Tyske soldater venter på hjemreise

Selve fredsprosessen har vi her gitt et glimt fra. Denne artikkelen er tenkt som en kort situasjonsrapport om etterkrigsfasen slik den artet seg for de tyske soldatene. Noen umiddelbar hjemreise for troppene i Norge lot seg vanskelig gjennomføre. Forholdene i Tyskland var besværlige både når det gjaldt mat og husvære. De allierte troppene hadde store problemer med å ta seg av den tyske befolkning i hjemlandet, og man hadde satt ned foten når det gjaldt repatriering av tyske soldater fra en rekke land.

Temaet om forholdene slik de artet seg i Norge er meget omfattende. Uten på noen måte å ha ferdigbehandlet stoffet velger vi å følge opp teksten slik den er tenkt å presentere stoffet i de mer enn 1500 sidene min artikkel vil fylle.

Starten tar for seg inndeling av landet i 5 soner. Disse hadde alle ulike oppgaver og var av meget forskjellig utstrekning. Vi legger ved en oversikt som forteller hvordan landsinndelingen ser ut på kartet. Det er også stor forskjell når det gjaldt bemanning. Alt dette fremgår av kartskissen.

Et tema som var en gjenganger i DOBN’s store arkiv var mulighetene for hjemsendelse av tysk soldater. I tillegg hadde man tyske, betalte fagarbeidere, som ikke ønsket seg tilbake til et hjemland i ruiner og med mangel på matvarer. Det kan vel tenkes at betalingen for kvalifisert arbeid var bedre i Norge enn tilfellet var i Tyskland. Det var også viktig å ha et opplegg for de mange “utlendinger” som hadde forskjellig beskjeftigelse ved de mange prosjekter som var vel påbegynt under krigen og som ventet på ferdigstillelse. Det var ikke mangel på utfordringer som gjorde fredsoppholdet i Norge til en foretrukket arbeidsplass. Det måtte også regnes med at befolkningen i nord var særlig utsatt for umiddelbar og fremtidig påvirkning av russisk politikk, og at menneskene der kunne la seg friste til å velge kommunistiske stemmesedler ved stortings og kommunevalg. Det gjaldt derfor å forsyne landsdelen med varer og tjenester som de så sårt trengte. Ser vi på fordelingen av personell i Norge ligger tyngden med god margin i den nordligste landsdel. Vi har sett på overføring av brakker fra sør til nord, og nøye vurdert de mannskapsdisposisjoner som ble truffet. Det var klart at Nord-Norge var en akilleshæl for planleggerne av det norske helhetsbilde av fredstidsperioden.

Tyske miner utplassert i Norge

Tyskerne hadde tilsammen utplassert ca. 1 500 000 miner som forsvarsmurer rundt sine anlegg og installasjoner. Minene var ikke tilfeldig gravet ned, og det fantes kart som fortalte om plasseringen. Tyskerne fikk i fredsdagene i oppdrag å uskadeliggjøre minene eller grave dem opp for destruksjon. De tyske myndighetene valgte å premiere minejegerne med jernkors av ulike grader, avhengig av hvor mange miner den enkelte soldat hadde ryddet unna. Arbeidet var ikke ufarlig. Det omkom i alt ca. 250 soldater under arbeidet, mens et stort antall sårede kom i tillegg. I ettertid kan man spørre om dette var arbeid som var 100 % lovlig og i samsvar med internasjonale konvensjoner. Et stort antall sjøminer ble også plassert ved den norske kystlinje. Disse var meget farlige og førte til en rekke uhell under demolering. På kysten i Agder og Rogaland var det også gravd ned et meget stort antall miner i de store, kystnære sand- og grusbankene.

Det tyske hovedkvarteret i Norge

Vi ser av oversikten at det var et betydelig antall tyskere som hadde sitt daglige arbeid i østlandsområdet. Det tyske hovedkvarteret var flyttet til Lillehammer fra det kystnære Osloområdet, men fortsatt var en rekke tyske enheter stasjonert i og omkring Osloregionen. På Akershus festning var hovedkvarteret for innhenting av soldater som under krigen hadde tilhørt SS, Polizei og andre helt spesielle enheter. Det kunne dreie seg om ca. 2 500 personer. Mange var grepet umiddelbart etter fredsdagene, andre ble sporet opp i dagene og ukene som fulgte. Vi har sett av bildematerialet at tyske soldater kunne stille i undertøyet under oppstilling og opptelling i maidagene. Det skjedde også ofte at tidligere SS soldater hadde skiftet ut uniformene med Wehrmachtantrekk. På Haslemoen i Solør hadde 18 tidligere SS-soldater forsøkt å stikke seg unna. Her ble de med hjelp av de regulære Wehrmachtsoldater avslørt. SS-soldater var ikke særlig populære blant de vanlige tyske soldatene, som i 5 år var strengt underlagt et rigorøst opplegget med regler for hvordan den tyske soldat skulle oppføre seg. I Osloområdet var det særlige regler som fortalte hvor de tyske soldatene kunne bevege seg i bybildet. Regelverket ble fulgt opp av mannskaper fra de tyske leirene på Bogstad i vest og Lutvann i øst. Retningslinjene var utvetydige og skapte ingen større problemer. De tyske soldatene var vel fortrolige med en disiplinert oppførsel og visste å tilpasse seg. De regnet også med en snarlig hjemreise, og kunne selvsagt se gjennom fingrene med enkelte av de mindre problemene som helt naturlig i mellomtiden dukket opp.

Plassering av soldatene i landsmålestokk

Ser vi på det vedlagte Norgeskartet viser dette at Nord-Norge, Trøndelagsdistriktet og Osloområdet, er de tre store i utstrekning. Og at Bergen og Stavangerområdene er betydelig mindre. Dette gjelder også for bemanningssituasjonen, hvor Bergen kan skilte med 30 000 tyske soldater og et mindre antall utenlandske krigsfanger. Stavangerområdet har 42 000 tyskere innenfor sine grenser, samt et mindre antall krigsfanger. Totalt viser opptellingen at det tilsammen dreide seg om 364 000 tyske soldater og 84 000 krigsfanger. Det går også frem at man på Alliert hold var klar over hvilken behandling som ventet de russiske soldatene etter hjemkomsten.

Franz Böhme

Franz Böhme var født i april 1885 og avanserte til general allerede i 1935. Han fikk en rekke oppgaver og blant annet som tysk øverstkommanderende i Serbia. Jugoslavene var langt fra populære i tyske kretser, og Böhmes oppfatning av serberne representerte intet unntak. Han hadde egne voldsmetoder som ofte resulterte i serberes dødsfall. Dette var et rykte Böhme tok med seg da han i 1944 forlot Jugoslavia. Han overlevde en flyulykke på turen oppover i Europa, og kom først til Norge ved årsskiftet 1944/45. Böhme var en typisk tysk kriger. Det viste han til fulle da den tyske krigsledelsen ble flyttet fra Oslo til Lillehammer. Ledelsen regnet med et mulig alliert angrep ville skje fra sjøsiden, og dette var nok den viktigste årsak til forflytningen til Lillehammer. Bøhmes kampholdning kom også klart til syne i hans korrespondanse, der han nærmest i klartekst gir uttrykk for et ønske om at krigen bare skulle fortsette. Hvert av brevene avsluttes med “sieg Heil”. Böhme ble satt under skarpt forhør umiddelbart etter fredsdagene, og endte i Nürnberg for å stå til rette for sine brutale handlinger i Serbia. Han innså sine klanderverdige forhold i Jugoslavia, og valgte i 1947 å kaste seg ut fra 5. etasje under arrestoppholdet i Nürnberg. Slik endte Böhme sine dage.

Selvmord var noe som ofte skjedde i offisers kretser. Det forekom også i Norge blant norske SS folk og sogar menige tyske soldater. Men hovedsakelig var det menn som hadde tilhørt SS eller Polizei, og som forsto hvilket alvorlig uføre de selv hadde brakt seg i under de 5 krigsårene, som valgte å avslutte livet for egen hånd.

Tallmessig oversikt for bemanningen i de 5 sonene

Opptellingen for 23. juni 1945 viste:

Tromsø	141 481 menige soldater
Trondheim	71 043 – » –
Bergen	29 090 – » –
Stavanger	42 134 – » –
Oslo	81 801 – » –
Til sammen	365 549 mannskaper

Tallene er hentet fra kassett nr. 6 som utgjør en liten del av Riksarkivets store materiale som er registrert under headingen DOBN med tilsammen 360 kassetter. Arkivet inneholder nærmere 1.500.000 dokumenter. Alle er skrevet av ansvarlige tyske offiserer og presenterer seg som en typisk tysk dokumentsamling. Den er dessverre ikke tematisk eller kronologisk ordnet, og byr derfor kildesøkeren på en rekke problemer.

I arkivmaterialet ser vi at opptellingen av tyske mannskaper gir det samme resultat enten vi tar for oss de tallene som Thorne konstaterte, eller vi benytter oss av de antallene som ble foreslått ved ulike anledninger av den tyske Wehrmacht i Norge. Store troppeansamlinger ble forflyttet allerede de første fredsdagene. Noe som vanskeliggjorde opptellingen var spesielt Den Tyske Marines ca. 80 000 mannskaper. Tyske sjøoffiserer og matroser oppholdt seg i hovedsak enten ombord eller i særlige kystnære leire og var vanskelig å tallfeste.

Det var opplagt et vanskelig regnestykke å foreta en sikker opptelling av de tyske soldatene i dagene etter fredsslutningen. Vi forholder oss imidlertid til de offisielle tallene som finnes i Thornes notater, men forsøker så langt det er mulig å bruke de informasjonene som kommer til uttrykk i DNBA-arkivet.

Denne artikkel er basert på innholdet i de aller første kassettene, men skulle allikevel gi et noenlunde brukbart inntrykk av situasjonen de tyske soldatene måtte forholde seg til etter at freden var et faktum.