ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2021

Mordet ved Vestre Aker kirke i romjulen 1894 skaket opp hele byen, og «Bøkkersaken» skulle gå inn i norsk kriminalhistorie. Saken aktualiserte spørsmål om straff, tilregnelighet, soningsforhold og trygghet for kvinner i det offentlige rom. Den fikk til og med konsekvenser for lederspørsmålet i Norges viktigste kvinnesaksorganisasjon.

Men på Ullevål ble et innrisset kors i et asketre det eneste minnet etter tjenestejenta som bare skulle på juledagsbesøk til kusinen.

Av Trond Smith-Meyer

Tollbetjent Christian Juell Sandberg og fru Caroline rakk å flytte inn i det nye murhuset høyt oppe i Ullevålsveien før deres førstefødte kom til verden i oktober 1894. En måneds tid før fødselen hadde de også fått en ny tjenestepike. Andrine Olsdatter Jonsrud var fra Tyristrand, men hadde bekjente i byen, blant annet en kusine som var i tjeneste på Lille Ullevål. 33-åringen viste seg raskt som dyktig og godt likt.

Julen ble ikke av den travleste sorten for Andrine. Ekteparet Sandberg var på flere juledagsbesøk utenfor huset, men det var likevel nok å gjøre i huset for en enepike. Da den første hverdagen kom, torsdag 27. desember, var det godt å få litt fri.

3. juledag 1894

Tidlig på ettermiddagen var Andrine på besøk hos en kusine som var i tjeneste ved Rikshospitalet. Etter å ha kommet hjem, servert og ryddet inn etter aftensmaten, fikk hun lov til å gå på sitt andre besøk for dagen.

Turen skulle gå til kusinen som arbeidet for overlegen på det nye epidemisykehuset på Ullevål, bare en ti minutters vei unna. Men klokken var blitt halv ni, og Andrine likte seg ikke alene i mørket. Tidligere hadde hun fått med seg en lykt, men ikke denne gangen. Det var ingen måne på himmelen, men snøen gjorde at det likevel var lett å finne fram. Andrine tok fatt på bakken forbi kirken.

På vei oppover kunne hun se den store kirken reise seg som en skygge mot himmelen på venstre side. Så kom hun til krysset der veiene mot Sogngårdene og Ullevål fortsatte mot venstre. Andrine fulgte den mindre gårdsveien rett fram mot Lille Ullevål. Om få minutter ville hun kunne se lysene fra overlegeboligen.

* * *

Anna Ovidia Svendal hadde tatt med søsteren og svigerinnen på aketur. Oppover mot Sogn var det fine bakker, og klokken var litt over ni da de passerte krysset ved Vestre Aker kirke. Fra veien inn mot sykehuset hørte de et skrik. De gikk videre oppover, men da skrikene fortsatte, stoppet de og ropte ned for å høre om det var noen som trengte hjelp. Skrikene avtok, de hørte hysjing fra en mannsstemme, og så ble det stille. 

Hva skulle de nå gjøre? Å gå inn i mørket var ikke fristende for noen av dem, og det var jo heller ikke godt å vite hva som var på ferde. Etter en stund gikk de videre oppover med kjelkene sine. Det siste Anna gjorde, var å se på klokken sin. Ti på halv ti.

* * *

Peter og Louise Aaser kunne spasere hjem fra juledagsselskapet. Nå gikk turen hjem til overlegeboligen på Lille Ullevål, og fra Kirkeveien tok paret fatt på bakken opp mot kirken. De passerte krysset og slo inn på gårdsveien. Klokken var rundt halv elleve da de var kommet til stedet der den lille veien ned mot den gamle gartnerboligen tok av.

Der, i veikanten på venstre side, kunne de se en skikkelse avtegne seg mot snøen. Det var en ung kvinne, hun var ille tilredt, og rundt henne var det spor av kamp. Klærne var delvis avrevet, ved siden av kvinnen lå en brosje løst i snøen. Etter det Peter Aaser kunne forstå, var kvinnen voldtatt og deretter kvalt.

Han stoppet en vognmann som kom kjørende og fikk ham til å ta den døde kvinnen ned til Rikshospitalet. Deretter skyndte Aaser seg til overlegeboligen og ringte Kristiania-politiet, som raskt rykket ut.

4. juledag 1894

Klokken var rundt halv syv på morgenen da Marie Hansen hørte det banke kraftig på døren. Her nede ved Bislet teglverk var hun vant til at mye rart kom forbi, men mannen som sto utenfor, var så forfrossen at hun ikke kunne gjøre annet enn å slippe ham inn.

Ikke bare var han kald. Han hadde tydeligvis vært i slåsskamp, var blodig og med store revner i klærne. Etter å ha fått vasket av seg det verste i ansiktet fikk mannen litt nål og tråd og satte seg ned for å lappe buksene. Han forsøkte å snakke litt med datteren i huset, som hadde våknet av alt ståket. Hun trakk seg unna og holdt på med sitt. Men før hun kom seg av gårde på arbeid og lot moren bli igjen med gjesten, hørte hun ham si, sånn ut av ingenting:

«Kvinnfolka er dumme. Når et mannfolk nærmer seg dem, gjør de motstand. Det kan koste livet det.»

Det tok ikke lang tid før mannen ville gå videre. Fra Bislet tok han veien oppover Pilestredet. Kvelden før hadde han festet på Risverket, nå ville han opp dit igjen.

* * *

«Fikk av meg penger til salmebog. Moderen hjælpes av Kristiania fattigvæsen.» Slik er Karl Larsen Sundby og moren Anne Knudsdotter fra Damstredet på Rodeløkka skrevet inn i Østre Akers kirkebok. Anledningen var Karls konfirmasjon høsten 1874.

Karl hadde tidligere samme år, som 14-åring, allerede stiftet bekjentskap med politi og rettsvesen på grunn av tyveri av brød. Deretter fulgte små og etter hvert større tyverier, med fengselsdommer av økende varighet. Karl, med tilnavnet «Bøkkeren», var bare i begynnelsen av 20-årene da han tidlig på 1880-tallet stilte seg i spissen for sin egen bande, Kutorvslaget. Kutorvet, eller «Kutørje», lå omtrent der Grønlands Torg ligger i dag. Ved siden av kveghandelen var torget på denne tiden tilholdssted for mange som levde på kanten av loven.

Flere strenge fengselsstraffer fulgte utover i 1880-årene, og etter 1890 ble Karl Larsen Sundby flere ganger dømt for voldtekt. Etter hvert ble han utsatt for psykiatriske undersøkelser, og flere leger erklærte ham som «sinnssyk» (for å holde oss til datidens språkbruk). Etter et opphold i Danmark kom han tilbake til hovedstaden i 1893 og igjen anholdt. Under transporten til Eg Asyl i Kristiansand samme høst klarte Karl å slippe vekk fra sine voktere da dampskipet nådde Arendal. Nå hadde han holdt seg unna hovedstaden lenge, men i det siste var han sett rundt i Aker- og Romeriksbygdene.    

* * *

Meldingene om at Bøkkeren var tilbake i omegnen, var naturligvis blitt fanget opp av oppdagelsespolitiet i Kristiania. Og da de, 4. juledags morgen, kunne starte oppsporingen av morderen på Ullevål, gikk mistanken raskt i én retning. Nå var det fastslått at offeret fra kvelden før var tollbetjentens tjenestepike. Men ikke bare det: Flere andre unge jenter hadde blitt overfalt dagen før.

I sekstiden på ettermiddagen var Hilda Rud, kirketjenerens datter, blitt angrepet da hun var på vei hjem over kirkegården. Hun hadde slått kraftig fra seg og gitt overfallsmannen tydelige skrammer, men det var først da en annen kvinne kom til, at han ga seg og sprang av gårde. Og litt senere på kvelden hadde en av pikene fra Ullevål gård blitt antastet da hun var på vei nedover Pilestredet med melkespann.

Det var altså om å gjøre å handle raskt. To politibetjenter fulgte ett av de mest lovende tipsene og tok veien forbi Blindern til Risverket. Her hadde tidligere et teglverk levert byggematerialer til Gaustad sykehus, men anlegget besto nå av hus der det var lett å slå seg ned for en kveld, en natt eller flere.

– Ja, «Bøkkeren», hadde ganske riktig vært på Risverket kvelden før. Han hadde drukket seg full og gått av gårde. Men hvor var han nå? Det visste ingen.

Nei, det visste ingen, før Karl Larsen Sundby plutselig dukket opp i egen person. Men han slo godt fra seg, og de to betjentene hadde sin fulle hyre med å få kontroll over mannen og bakbundet ham. Ved middagstider var Bøkkeren i sikkerhet hos oppdagelsespolitiet i Kristiania.     

«Et dyr i menneskeskikkelse»

Fra første dag ble Ullevålmordet bredt dekket i pressen. Forbrytelsen skapte stor oppmerksomhet i hovedstaden, både på grunn av brutaliteten og ikke minst det at flere unge kvinner var blitt angrepet. Allerede dagen etter mordet lanserte Aftenposten uttrykket «Dyr i menneskeskikkelse» i overskriften til sin reportasje. Avisen pekte på at lovløshet og brutalitet hadde fått utvikle seg i en foruroligende grad,

«uden at Myndighederne er i Besiddelse af tilstrækkelige forebyggende Midler. – «Efterpaa» er som Regel vel sent.»

Den offentlige debatten gikk raskt over til å handle om spørsmålet om tilregnelighet. Karl Larsen Sundbys fortid og hans psykiatriske diagnoser ble holdt opp mot hvor viktig det var å slå ned på alvorlig kriminalitet. Som eksempel advarte Morgenbladet mot å feste seg for mye ved moderne teorier, humanitet og omsorg overfor kriminelle. På sin side pekte Dagbladet på at de sakkyndige etter den nye straffeprosessloven måtte svare for seg i rettssalen. Avisen minnet også om at en tidsubestemt innesperring på sykehus ofte innebærer en hardere straff enn en fengselsdom.

Så ble det kvinnene som satte tonen i samfunnsdebatten. 9. januar inviterte Norsk kvinnesaksforening kvinner «av alle stender» til åpent møte i Kristiania Arbeidersamfunds store sal i Torggata. Over 1000 kvinner møtte opp på kvelden for å diskutere kveldens tema: Hvilke foranstaltninger må kvinderne fordre til beskyttelse af værgeløse?

Foreningens formann, Ragna Nielsen, gikk hardt ut. I sin tale viste hun til kvinnenes spesielle erfaringer, som hittil ikke var blitt tilstrekkelig tatt hensyn til. I justis- og straffespørsmål gjaldt det særlig synet på voldtekt og reaksjonene mot voldtektsforbrytere. Mot disse måtte straffene skjerpes betydelig, og Nielsen tok til orde for piskestraff som reaksjon mot all form for vold. Hun henviste til at dette hadde vært praktisert i England med gode resultater. Videre krevde hun bedre beskyttelse fra politiet og at mennesker med «abnorme tilbøyeligheter» skulle settes under observasjon.

Noen av de toneangivende kvinnesakskvinnene, som Gina Krog, hadde reservasjoner, men de fleste talerne støttet Ragna Nielsens linje. Møtet endte med en enstemmig anmodning til Justisdepartementet. Innføring av piskestraff, fulgt av avskrekkende referater i avisene, var ett av tiltakene som ble foreslått.

Selv om Ragna Nielsen i møtet hadde forsøkt å dempe de mest ytterliggående kravene, for eksempel om kastrering av seksualforbrytere, ble uttalelsen fra møtet sterkt kritisert etterpå. Dagbladet mente Nielsen hadde mistet selvbeherskelsen og fastslo:

Et mere reaktionært Forslag med Hensyn til vor Straffeordning har ikke seet Lyset hos os paa mange Aar.

Etter at Nielsen oversendte vedtaket fra møtet som en formell anmodning fra Norsk Kvinnesaksforening, uten videre saksbehandling, kom kritikken også fra egne rekker. Da hun senere på året ikke tok gjenvalg som formann, hadde det direkte sammenheng med begivenhetene vinteren 1895.

Rettergang og straff

Karl Larsen Sundby hadde vært utpekt i avisene som gjerningsmann helt siden dagen etter mordet. Men fortsatt manglet det avgjørende beviser mot ham. Politiet hadde ikke noen tilståelse og trengte noe mer håndfast. Hadde de bare kunnet bevise at den ullkraven som Andrine Jonsrud var blitt kvalt med, tilhørte den mistenkte. Da forhørsretten tok fatt på saken 10. januar, var det derfor innkalt en lang rekke vitner. Mange av dem ble bedt om å fortelle om Sundbys opptreden og klesdrakt i dagene og ukene før mordet.

Først to uker inn i de rettslige forhørene og etter at 34 vitner var avhørt, erkjente Karl Larsen Sundby drapet på Andrine Jonsrud. Etter at de sakkyndige legene senere erklærte ham tilregnelig, ble han satt under tiltale for voldtekt og drap. Onsdag 27. mars, på dagen tre måneder etter at Andrine Jonsrud hadde endt sitt liv på gårdsveien mot Lille Ullevål, dømte lagmannsretten Sundby til livsvarig straffarbeid.

* * *

Karl Larsen Sundby var altså regnet som tilregnelig og ble i april overført til Akershus festning. Utover sommeren ble han imidlertid tydelig dårligere, etter hvert forvirret, og på høsten erklærte flere leger ham for sinnssyk.

I februar 1896 avga den sakkyndige kommisjonen en ny rapport til Sorenskriveren i Aker, der de fastslo at Sundby nå var sinnssyk. De avviste imidlertid at dette rokket ved konklusjonen fra ett år tilbake, om at han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det ble likevel klart at det nye soningsstedet måtte bli det nye Kriminalasylet i Trondheim. Institusjonen, som hadde overtatt lokalene til det gamle slaveriet i Kongens gate, var blitt åpnet ett år tidligere.

Onsdag 6. mai 1896, under streng bevoktning, forlot Karl Larsen Sundby for siste gang sin hjemby Kristiania med Trondheimstoget. Han ankom Kriminalasylet lenket til en «fothelle», en steinplate som var lenket til foten og som gjorde det vanskelig å bevege seg fritt.

Ved siden av enkelte andre innsatte ble Sundby ble regnet som så farlig at slik fothelle ble betraktet som en nødvendig foranstaltning. I tillegg ble han lenket til veggen når han var inne på cella. Senere på året ble han satt i en sikkerhetscelle, befridd for lenker og fothelle, men anbrakt bak et eget gitter inne i cella. Utenom et kort forsøk året etter fikk han heller ikke anledning til å oppholde seg i fellesværelset sammen med andre pasienter.

* * *

I august 1905 besøkte ekteparet Garborg Kriminalasylet. Sundby var nå ifølge legene i verre tilstand enn da han begikk mordene ti år tidligere. I dagboken beskriver Hulda Garborg ham blant annet slik:

«Det var den eneste af patienterne i hvis celle vi ikke kom ind. Vogteren råbte på ham og bad ham klyve op til sprinkelet over døren, da der var besøgende, som vilde hilse på ham. Først var han uvillig; men da vogteren sa der var damer, hørte vi han fik travelt, labbed hurtig frem og tilbage og bygged sig stilads ved døren. […]

Ustanselig strømmede nu talen om alt mellem himmel og jord – om Gud og Jesus, kvinder og polygami og kvindesag i ganske meningsløs forvirring og med voldsomt arbeidende bryst og stirrende øine.»

Nesten 30 år etter, i juni 1934 er det forfatter og skuespiller Ranka Samuelsen som forteller fra et besøk på Kriminalasylet i en kronikk i Aftenposten. Hun har på forhånd fått høre om den berømte Bøkkeren som visstnok skal sitte i et bur. «Men naturligvis satt han ikke i bur», skriver hun og beskriver en gammel, sløv og ufarlig mann. På sin vei videre rundt i Kriminalasylet skildrer hun blant annet oppholds- og arbeidsstuene, der de innsatte klistrer poser, et arbeid der farlig verktøy ikke er påkrevet:

I en av disse spartansk utstyrte arbeidsstuene er der – ja, jeg vet næsten ikke om jeg tør nevne det! – innlagt en høittaler. Og det var nokså rørende å se de gamle forherdede mannfolkene samle sig der inne en lørdag eftermiddag og med smilende ansikter sitte og lytte til barnetimen.

Karl Larsen Sundby døde i 1938, 79 år gammel.

* * *

På Tyristrand måtte livet gå videre uten Andrine. Hun ble begravet fra sognekirken 5. januar 1895. Som det ofte skjer i spektakulære kriminalsaker, kom offerets person etter hvert i bakgrunnen. Men kvinnene i Arbeidersamfunnets store sal husket henne. I tillegg til uttalelsen til myndighetene vedtok møtet å sende en deltagende hilsen til Andrines foreldre, der det blant annet het:

«Vi ved, at mange Kvinder over det hele Land har grædt av Smerte og Harme over Eders Datters Skjæbne. Det er derfor en Trang for os at faa udtalt for Eder alle disse Kvinders dybe Medfølelse»

Andrines foreldre Ole og Olea var blitt 70 og 58 år gamle og bodde hos sønnen Ole på gården Jonsrud, et par kilometer fra kirkestedet. Ingen vet om de noen gang oppsøkte Kristiania og så stedet der datteren ble så brutalt drept. Hadde de gjort det, ville de kanskje ha oppdaget korset som ble risset inn i asketreet ved gårdsveien på Ullevål. Treet markerte åstedet og ble stående også etter at de to legeboligene (nå Sognsveien 9 A–C) stod ferdig langs veien i 1919.

Først i 1936 ble treet felt, og de siste spor av romjulstragedien over førti år tidligere var borte. 

Kilder

Hovedkilder for begivenhetene i 1894–95 er artikler og rettsreferat fra avisene, særlig Morgenbladet og Dagbladet (digitale utgaver hos Nasjonalbiblioteket, nb.no).

Øvrige kilder:

• Østre Akers prestegjeld: Ministerialbok 1869–1875. Statsarkivet i Oslo
• Folketellinger 1891 og 1900: Hole herred. Riksarkivet
• Thv. Klaveness: Ullevål sykehus 1887–1937 (1937)
• Mari Jonassen: Livet er et pust. Ragna Nielsen – en biografi (2011)
• Vegard Jenset Øien: Tvang i norsk sikkerhetspsykiatri. En studie av Kriminalasylet i Trondheim 1895-1915 (2015)
• Hulda Garborg: Dagbok 1903–1914 (1962)
• Ranka Samuelsen: Våre kriminelle sinnssyke. Aftenposten 20. juni 1934