---

Artikkelen er hentet fra Haakon B. Nielsons (1906–1981) Kjentfolk og originaler i det gamle Kristiania, og gjengitt med tillatelse fra familien. Boken ble utgitt på J. W. Cappelens forlag i 1968.

---

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2019

I begynnelsen av 1700-årene gjorde Ullevolds gårdsbruk seg sterkt gjeldende i Aker. Storgården var da i etatsråd Hans Blixencrones eie, og i 1723 høstet man på Ullevold, Hovin og Tøyen sammenlagt ca. halvparten av all den rug som ble avlet i Aker.

Etter Blixencrones død i 1730 kom Ullevold på handel inntil eiendommen i 1760-årene ble overtatt av den dansk-tyske generalauditør Lengnick. Han oppførte en hovedbygning og utførte grunnarbeidet til en praktfull have som skulle bli til det rene eventyr etter den nestfølgende eiers videre opparbeidelse av parken.

I 1787 skiftet godset igjen eier, og Bernt Anker ble herre på Ullevold. Han beholdt stedet i seks år, og i 1793 forærte han ganske enkelt hele herligheten til sin svigersønn John Collett. Dermed gikk storgården inn i en virkelig glansperiode, og fra nå av begynte en storhetstid for Ullevold som kanskje er den mest storslåtte nyinnsats for norsk jordbruk i det hele tatt. Blant annet innførte den nye eieren, som, den første i Norge, engelske ploger og såmaskiner, og han var også en pionér når det gjaldt foredling av avlsdyr.

John Collett var en av Norges store godseiere. Foruten Ullevold i Vestre Aker eide han den kjente Fladeby gård i Enebakk og flere andre storgårder.

Da Collett overtok Ullevold, hadde gården 367 mål dyrket mark, og i de seks årene Bernt Anker hadde styrt og stelt der, var det overhodet ikke blitt gjødslet. Heller ikke hadde det vært husdyrhold på gården. Etter noen få år ble den rike og vennesæle John Collett berømt ikke bare for sitt mønsterbruk på Ullevold, men også for sine storslåtte innendørs fester og sine elegante haveselskaper i parken med de mange frapperende anlegg.

Etter Colletts død i 1810 kom Ullevold igjen over på andre hender, og de nye eiere lot gården forfalle. Det ble dessuten hugget uvettig meget i skogen.

*

I 1836 ble Ullevold solgt til Isach Muus. Muus-slekten er kanskje den Kristiania-familie som har levet i byen gjennom flest generasjoner, og historikeren O. A. Øverland hevdet han kunne påvise at slekten Muus nedstammet fra baglerhøvdingen Baard Bratte. Isach, som ble født i 1787, var bror til Søren Falch Muus – seigneuren som gjennom lange og vanskelige år var en ualminnelig dyktig sjef for Christiania Glasmagasins utsalgssentral i Lille Strandgate, skrå overfor Paléet.

På Ullevold holdt Isach Muus utallige store og små fester, men det ble sjelden invitert til ball. Ofte kunne hans selskaper anta groteske former, både hva underholdning og mannlig kraftutfoldelse angikk.

Herrenes styrkeprøve begynte gjerne når punsjen bare dekket bunnen i bollen, og motet hos festdeltagerne av den grunn hadde nådd svimlende høyder. Alt gikk jo for seg i all vennskapelighet – like til grensen, men skulle noen av de kamplystne herrer være så uheldige å gå over streken, var den årvåkne og kjempesterke verten som et lyn på pletten og satte fluksens tingene på plass igjen.

Engang da hans hustru Johanne oppholdt seg på Vøyen gård og derfor ikke kunne være til stede ved et herrelag på Ullevold, fikk hun neste dag rapport om selskapet da husjomfruen arriverte. Fruen måtte nærmest hale opplysningene ut av det fåmælte tyende. «Og så, da? – Og så? – Ja, men efter biljarden og ponsen, hvad så?» . . . «Ja, til slutt så sloss dem,» slapp det endelig ut av jomfruen. – «Takk og lov, ja så vet jeg de moret seg,» kom det befriet og gledestrålende fra fru Johanne…

Blant Isach Muus’ venner inntok Henrik Wergeland en særstilling. Han gikk ut og inn på storgården Ullevold som i sitt eget hjem, og Henriks uredde opptreden og mange skøyeraktige påfunn ble beundret ikke bare av Isach, men like meget av sønnene. Alt Wergeland skrev, ble lest på storgården – også av mannfolkene i drengestuen.

Isach Muus hadde et fantastisk forretningstalent, og han var en uforbederlig storspekulant i skog. Det er ugjørlig her å komme inn på hans mange og store handelstransaksjoner eller hans utallige eiendommer. Det skal bare nevnes at bak alt han foretok seg i sin omfattende forretningsvirksomhet, lå tanken på at dette kunne komme hans etterslekt til gode og gi den uavhengige kår.

Isach Muus hadde tre sønner. Den eldste ble døpt Haakon Hasberg Muus, og sønn nummer to var Abraham Falch Muus. Med Abrahams sønn, Rudolf Vilhelm Muus, født 19. februar 1862, ble et interessant kapitel i norsk folkelesningshistorie innledet. Han var en uhyre produktiv forfatter og skrev en mengde bøker og hefter for det brede lag av folket. I hans romaner og skuespill møtte leserne byen og bygden slik de selv kjente den, og hans verker gledet de mange som syntes klassikerne – med Ibsen i spissen – var for tung kost.

Rudolf Muus har også beskrevet sin onkel, Haakon Muus:

«Når han kom kjørende ned gjennom byen i sin gamle karét, så Haakon Muus ut som et troll, der hadde skrumpet inn i Dyre Vaa’s båt. Men når karéten holdt utenfor Engebrets kafe og han steg ut, så man trollet i hele dets velde, den svære, bredskuldrede skikkelse, det grå, bølgende hår under hatten, de buskete bryn, den djerve nese som skjøt frem mellem de kvasse øyne, den energiske munn, det yppige, grå kinnskjegg, alt i forening ga ham noe bydende, imponerende som på avstand ropte: «Av veien, her kommer jeg.» – Og når han kom inn og opplot sin veldige røst, hørtes det over hele lokalet. Som et troll kunne han le, en dyp strupelatter med støt og hisninger. Man måtte tenke på de gamle jord-drotter eller høvdinger. Det var selve Ullevoldskongen som satt der.»

Haakon var født 28/2 1819 på Glademøllen som tilhørte hans far. Som gutt var Haakon ualminnelig hardfør. Om våren når isen begynte å gå opp, badet han i Akerselven, dukket ned gjennom det ene ishull, svømte under isen og dukket opp igjen av et annet hull.

Huslæreren på Ullevold i 1825 het Jens Odén. Han ble senere adjunkt ved Kristiania Kathedralskole, men i midten av 1820-årene ga han de tre brødrene Muus skoleundervisning sammen med guttenes fetter, Christopher Heyerdahl Muus, som dengang bodde på storgården. Odén var en uhyre populær pedagog og meget avholdt av sine elever, men så holdt han seg heller ikke bare til de obligatoriske skolefagene. Guttene både lærte å spille sjakk og fikk undervisning i spesielle friidrettsgrener som de var begeistret for. Særlig ble de lærevillige elevene kløppere i svømming og brytning, og det foregikk mang en brytekamp på Ullevold mellom fetterne Christopher og Haakon. Det var alltid ulidelig spennende å se på, for guttene var helt jevnbyrdige og hadde krefter som bjørner.

– Det var en sorgens dag for Muus-guttene da Odén forlot Ullevold. I deres øyne kunne ingen erstatte ham.

Den nye huslæreren, som senere ble sogneprest i Ullensaker, het Hans Hall. «Han musiserte til enhver tid – i tide og utide,» som Haakon selv uttrykte det. Men av ham lærte Ullevoldskongen i hvert fall å synge, noe som kom ham til nytte i «Det Dramatiske Selskab», der han som moden mann ble medlem, og hvor han viste stor interesse og aktivitet.

Apropos «Dramatiske Selskab». Fru Amalie Biørn fortalte som gammel dame hvor herlig hun hadde moret seg en gang hun hadde fulgt sin første mann, Henrik Wergeland på ball i «Dramatiken». De danset oppe på scenen, og Haakon Muus svingte henne i luften ut over rampen så hun et øyeblikk var redd for å havne i orkesteret.

I 1831 ble Haakon sendt til sogneprest Abraham Wilhelm Størens pensjonatskole på Norderhov prestegård. Her var han i tre år. Av skolekameratene fra denne tiden ble Harald Gram sorenskriver, Harald Wedel på Bogstad hoffjegermester og Jacob Wulfsberg brennevinskontrollør.

Da gymnasietiden var slutt, klarte Haakon dessverre ikke den avgjørende eksamen. Han strøk til artium – noe som bevirket at han for all tid følte seg ferdig med skolegang, og dermed slo han seg på jordbruket.

Haakon fulgte bestandig de politiske begivenheter med den største interesse, men personlig kom han aldri til å spille noen rolle i det politiske liv. Til det var han altfor egenrådig.

Den norske kjempen foretok ofte reiser i utlandet, og han oppholdt seg en gang lenge i Algerie hvor han studerte den mauriske rase. Aller best likte han seg i Paris – P-a-ris, som han kalte byen i sin brede sjargong. Her levet han glade dager, dog ikke som den fine bonvivant. Haakon tok aldri hensyn til moten. Han kledte seg som han fant for godt, oppførte seg i ett og alt etter eget godtykke og gikk hensynsløst sine egne veier. Derfor ble han en original som stakk av mot alle andre.

Det var en stekende het sommerdag i Paris. Haakon drev nedover boulevardene og hadde trukket av seg sko og strømper. De svære skoene bar han i venstre hånd, og strømpene hadde han slengt over skulderen. Det var just i den livligste promenadetid, og det tør vel hende at han vakte oppsikt, denne fremmede kjempen som satte seg så helt ut over alminnelig folkeskikk.

Da kommer plutselig hans fetter, rittmester Thorvald Meyer kjørende med sine to døtre i en flott ekvipasje. Haakon gikk ut i kjørebanen og stoppet vognen, satte sin høyre, svarte fot på stigbrettet og gikk så rund og gemyttlig i gang med å konversere sin norske familie i landaueren. Han sparte ikke på sin rungende stemme, og hundrer av øyne ble rettet mot karossen. Rittmesteren sa siden at han i denne stund ønsket han kunne ha sunket i jorden.

*

I 1866 da Haakon Hasberg Muus var særlig aktiv i «Det Dramatiske Selskab», kjørte han de to ukentlige møtedagene forbi nr. 49 i «Aggersgaden», som gatenavnet lød dengang. Her hadde den belgiske fotograf H. Havee sitt atelier.

Haakon var i sin manndoms fulle kraft og hadde lenge vært på utkikk etter en kvinne han kunne dele bord og seng med i sitt deilige hjem. I fotograf Havees utstillingskasse mot gaten hadde Haakon nå i flere uker lagt merke til et stort fotografi av en vakker, ung dame. Bildet likte han faktisk bedre og bedre for hver gang han kom forbi og kikket på det.

En dag stanset han hesten utenfor nr. 49 og besteg de bratte trappene til fotografens kvistatelier for å få nærmere opplysninger om den skjønne ubekjente.

De informasjonene han ba om, var det lett å gi. Fotografens objekt var nemlig hans unge datter, det var fotografiet av henne Haakon hadde forelsket seg så alvorlig og lidenskapelig i. Den unge tiltrekkende dame het Augustine Josephine Juliane og var født i Liege i 1847.

Personlig hadde Havee intet imot en legal forbindelse mellom sin datter og Haakon Muus, og det ble omgående arrangert et stevnemøte mellom ungmøen og den giftelystne kjempen. Denne noe usedvanlige sammenkomst må ha falt meget heldig ut, for bryllupet ble umiddelbart bestemt og feiret på Ullevold halvannen måned etter. Brudgommen var da 48 år og bruden 19. Hennes første fødselsdag som gift frue ble feiret 1. januar 1867 og ble samtidig en strålende nyttårsfest. Fra da av var det tradisjon på Ullevold at årets første dag ble festligholdt som en samlingsdag for slekten og de mange vennene.

Den i familien som Haakon følte seg sterkest knyttet til, var nevøen Rudolf Vilhelm Muus. Denne virksomme unge mann hadde en høy stjerne hos Ullevoldskongen som fulgte Rudolfs forfatterskap med levende interesse. Det var sjelden eller aldri nei i Haakons munn når nevøen ba om en tjeneste. Et brev som her skal siteres, taler sitt tydelige sprog om forholdet mellom dem.

Da brevet ble skrevet, var Rudolf Muus i Tønsberg med et omreisende teaterselskap som oppførte et av hans skuespill. De opptredende var imidlertid kommet i pengevanskeligheter, og i nødens stund henvender forfatteren seg til sin onkel:

«Uheldigvis gjør eieren af theatret her slige fordringer til os, at vi umulig har kundet komme til at spille og har maattet opholde os her i byen flere dage og det værste er at alle er blevne blottet for penge. Vi har saaledes komne i den yderste forlegenhed og jeg ved derfor ingen anden udvei end at henvende mig til Dig og bede om et laan af 100 Kroner. Du ved jo, at min formuestilstand er slig at jeg kan gjøre sikker regning paa at tilbagebetale Dig de penge samt de 50 Kroner (antagelig lånt tidligere) i den nærmeste fremtid, saa meget mere som jeg nu har fundet forlægger til en roman, som jeg har skrevet… Da Du vil indse hvilken slem forlegenhed, jeg er i haaber jeg, at Du vil hjælpe mig og sende mig 100 Kroner saa snart som mulig og enten Du viil hjælpe mig eller ei, lader denne sag blive mellem os to.

Din Rudolf Muus, Sina Pedersens Privathotel, Tønsberg.»

Aasmund Olavsson Vinje, som ble regnet for å være en temmelig sær person, kom godt overens med Ullevoldskongen. Da Haakon i 1887 feiret hundreårsdagen for sin fars fødsel, var det hans gode venn «Dølen» som skrev festsangen. – Haakon Muus støttet Vinje på mange måter, også økonomisk. De to hadde nå engang funnet hverandre, og det grunnfestede vennskapet varte helt til Vinjes død.

Bjørnstjerne Bjørnson og Haakon Muus hadde kjent hverandre fra ungdomsdagene, men først opp i årene fant de hverandre. Bjørnson kom da først på besøk til Ullevold, og Haakon besøkte deretter ham på Aulestad. Haakon hadde da på eget forlag nettopp utgitt en liten brosjyre, «Til det norske Folk», og bragte med seg en stor pakke av heftene som han solgte underveis.

På Aulestad ble Haakon hjertelig mottatt. Han stortrivdes på den velstelte diktergården og hygget seg der i over en uke.

Den siste dagen fulgte han Bjørnson til et stort folkemøte som ble holdt på Gjøvik.

Mens møtedeltagerne samlet seg, gikk Haakon rundt på stevneplassen og solgte sine brosjyrer, og skriftene gikk som varmt brød. Da Bjørnson begynte sin tale, hørte folk nesten ikke på ham, så ivrige var de etter å lese det lille nasjonale skriftet.

Midt i foredraget kom Bjørnson med følgende patetiske innslag: «Godtfolk, jeg føler at jeg idag står på Henrik Wergelands skuldre».

Ved disse ord snudde Haakon seg lynsnart mot dikterhøvdingen, og øyeblikket etter runget hans metige stemme ut over plassen: «Næ’men om du det gjør. Du rekker ikke opp til r… på’n engang.»

Etter dette uventede intermessoet ble stemningen naturligvis litt trykket, og samme dag skiltes de to vennene uten å si farvel. Men da julen kom, postet Haakon et brev som inneholdt de varmeste juleønsker for familien på Aulestad. Han skrev dessuten at Bjørnstjerne og Karoline var hjertelig velkommen til Ullevold. Det kom ·omgående svar fra Bjørnson. Brevet hadde overskriften: «Min ejegode Væn…» og dermed var vennskapet i orden igjen.

*

Haakon Muus var usedvanlig fedrelandssinnet, og han ble regnet å tilhøre de «norsk-norske» i landet. Han var tro mot sine idealer, tillitsfull overfor vennene og en god kamerat. Han hadde sterke sympatier og kanskje enda sterkere antipatier, men fra den dag han kunne stole fullt og fast på et menneske, regnet han vedkommende som sin fortrolige kamerat. Foruten Vinje og Bjørnson hadde han blant de «norsknorske » gode venner som Konow på Tjerne, Helge Væringsaasen og Christopher Brun.

Haakons stamkafe i Kristiania var Engebret, og her likte han seg godt blant kunstnere. Til hans trofaste kunstnervenner hørte de tre brødrene Bergslien, Knut, Brynjulf og Nils, skuespiller Johannes Brun, organist H. Albrechtsen, billedhugger Julius Middelthun og eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen. På Ullevold holdt Haakon og hans unge kone et gjestfritt hus. De to var et utmerket og varmhjertet vertskap, men gjestene fikk værsågod ikke komme med noen slags kritikk av verten eller hans historier. Det tålte han ikke. En gammel venn, dr. Jensen, som var meget frittalende, tillot seg engang ved aftensbordet å kritisere Haakons rødvin. «Hvor har du fått fart i den blåbærsaften, Haakon?» spurte han. Verten ga intet svar, men dr. Jensen ble aldri invitert til Ullevold mer.

Haakons historier var nok ikke alltid sannferdige, men mot dem som hørte på ham uten kritikk, og som moret seg over fortellingene, viste han seg overmåte elskverdig. Mot dem som la seg ut med ham, var han derimot uforsonlig.

*

Noen år etter at det første lille skriftet var kommet ut, fulgte nok en publikasjon fra Haakons hånd. Den nye boken handlet om en drøm, og i fantasiens rike hadde forfatteren svingt seg opp til konge av Norge og hadde oppfunnet et merkelig stoff, en gassart som hadde en magisk evne og kraft. Gassens eventyrlige egenskap utvirket at alle som innåndet den ble bedre mennesker. Ved hjelp av dette flyktige stoff ble byens løse fugler til dydsmønstre, og redaktør Friele ble forvandlet til den rødeste republikaner.

Gamle Friele ble aldeles rasende over denne fantasirike boken. Han dyppet sin penn i edder og galde og sprutet en giftig artikkel ut i Morgenbladet. Frieles saftige oppsett hadde imidlertid ikke den ventede virkning på Ullevoldskongen. «La den anonyme bladlusen konsipere og prente så mye han vil om meg,» sa han likeglad. «Det gjør meg ikke det spøtt hva slike småblekker skriver, » var hans overlegne kommentar.

Denne hendelse var imidlertid opptakten til et alvorligere sammenstøt en tid senere. Det skjedde en kveld Haakon og noen av hans livsglade venner var kommet sammen for å ta et slag biljard på Engebret. I biljardsalen som lå i annen etasje, sto toddyglassene rykende og forlokkende på et anretningsbord borte ved vinduet. Rødmussede og fornøyde stod herrene rundt biljardbordet og krysset klinger over den grønne filten.

Dette var i midten av 1860-årene da Bjørnsons og Nordraaks «Ja, vi elsker» så smått var begynt å bli kjent innen visse klikker i Kristiania, men ennå ikke var kommet riktig på folkemunne. Da toddyen hadde klart å få stemningen adskillige grader opp, prøvde herrene seg etter hvert mer og mer høylydt på den nye nasjonalsangen, uten at det et øyeblikk tok interessen fra spillet.

Akkurat mens munterheten og sangen var på sitt høyeste, kom Morgenbladets fryktede redaktør Christian Friele med flossen i hånden stavrende oppover trappen til annen etasje og biljardsalen. Da han blant de muntre herrer fikk øye på sin bitre fiende fra Ullevold, forfatteren som nyss hadde tillagt ham republikanske intensjoner, skjøt øynene lyn bak den dirrende lorgnetten. Han ranket ryggen, plaserte venstre hånd på hoften og kremtet illevarslende før han tok til orde:

«Det forekommer meg at herrene foreløbig kan have nok med at elske – (pause) brennevin og spill.» En slik uventet kalddusj var mer enn nok til at Ullevoldskongen momentant eksploderte. Med et byks var han fremme ved den harselerende innbryteren, og samtidig med at hans høyre kjempeneve ble plantet i buksebaken på Friele, tok hans venstre jernklo et mektig tak bak i redaktørens snipp og jakkekrave – og så ble den lamslåtte pressemannen rett og slett slengt tvers over biljardbordet og havnet med et klask på gulvet.

Heldigvis var Friele fortsatt i live etter nedslaget – selv om han ikke reiste seg. Som en pisket hund krabbet han så fort han kunne mot døren og trappeavsatsen, og da han nådde dit, var han ikke sen om å komme seg nedenunder igjen.

Haakon hadde ikke synderlig respekt for legevitenskapen. Feilte det ham noe, ville han helst kurere seg selv ved hjelp av egne metoder og selvkomponerte resepter. Han var hele livet en hardhaus som kunne bære lidelser uten å klage. Han kjempet mot sykdommen som best han kunne, og det holdt ham oppe.

En gang følte Haakon seg så dårlig at han brøt prinsippet og sendte bud etter en kjent og dyktig lege som han iallfall hadde en smule tillit til. Da legen hadde undersøkt ham, sa han som det var: at pasientens tid snart var omme, og at det i høyden var noen uker igjen.

Doktoren var ikke mer enn ute av huset før den dødssyke sto opp for å stelle seg. Da det var gjort, spente han Brunen for kjøredoningen og strøk til byen. Der satt han hos en venn og drakk toddy og spilte kort hele natten, og kom hjem utpå morgenkvisten i strålende humør. Haakon tok et basketak med selve døden, og han levde over et år etter den dagen. Men til slutt oppga han kampen.

«Nå er jeg ferdig,» sa han stille og resignert. Deretter fremkom han høytidelig med et siste ønske: Om han kunne bli svøpt i det rene norske flagg når han skulle legges i kisten.

17. mai 1894 døde kjempen Haakon Hasberg Muus. Det er underlig å tenke på at denne gamle Wergeland-beundreren med den inngrodde og brennende nasjonale innstilling skulle gå bort på selve frihetsdagen. Etter sitt ønske ble han dekket av det «rene norske flagg» som hadde vært ham så inderlig kjært i livet og helt inn i døden.