ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2022

Det er onsdag 12. desember og året er 1855. Det er samlet en stor gruppe frosne herrer i tunet på Store Ullevål Gård. Om lag 600 av Aker-bygdens menn er samlet sammen med 19 geistlige. De blir organisert i prosesjon etter stilling og rang. Biskop Jens Lauritz Arup leder ann. Bak ham følger de andre kirkens menn bærende på “den nye kirkes hellige kar”.

Tor Weibye

Klokken 10.45 begynner de mørkkledde å bevege seg høytidelig ned Ullevaaldsalleen. Målet er den nyreiste kirken på Kalvehaugen. Den skal vigsles denne dagen. Kvinnene er allerede på plass i kirken sammen med andre menighetsmedlemmer som har fulgt oppfordringen om å å finne plassene sine innen 10.30.

Avisreferatene, sammen med sokneprest Fangens notater i dagsregisteret, gir oss et detaljert innblikk i både hvem som leste hva og hvilke salmer som ble sunget i løpet av den tre og en halv time lange seremonien. Biskopen, som hadde en fortid som stortingsrepresenant og ordfører i Drammen, sto for den høytidlige vigslingen med å tale over en tekst fra Salme 93.

Christianiaposten gir følgende innblikk i deler av seremonien:

“Kirkeindvielsen i Aker forgik idag onsdag 12. Decbr. Da de smukt lydende Klokker ringede Menigeden for første Gang sammen til det nye Gudshus havde allerede en talrig Skare forsamlet sig i den rummelige Kirke, som med sine slanke Spidsbuer, med sit fyldige Orgel og den ædle Simpelhed der hviler over dette ny Herrens Tempel, maa gjøre et velgjørende Indtryk paa Kirkegjængerne.”

Plassbehov

De styrende krefter i Kristiania og Aker var altså opptatt av kirkedekningen for byens voksende befolkning mens det ute i Europa var uro og revolusjonens vinder slo over Frankrike.

Gamle Aker kirke var gudshus for store deler av Kristianias nordre del og opplandene i Aker. Men kirken var i sterkt forfall og det kom forslag om å rive middelalderbygget. En av årsakene var at man måtte bevege seg ned for å komme fram til kirkedøren. Alt avfall gjennom hundreårene var bare slengt ut inngangsdøren og hadde bygget seg opp til en nesten uoverstigelig haug som man altså måtte forsere for å få tilgang til de kirkelige tjenester.

Den politiske behandlingen av et kommualt nybygg var ikke noe enklere i 1850-årene enn liknende prosesser er i dag. Men det endelig vedtaket ble gjort 2. oktober 1852 av Agers Communalbestyrelses Repræsentanter. Salget av Gamle Aker Kirke til Christiania var en del av vedtaket. Grunnstenen ble lagt ned i juli året etter.

Kalvehaugen tilhørte Isaach Muus på Store Ullevål. Han solgte arealet på 20 mål til kommunen for bygging av kirke og anleggelse av kirkegård. Kommunen betalte 1.000 speciedaler (om lag 355.000 kroner etter dagens pengeveredi) for området som inntil da var benyttet som beitemark for bondens kyr. Den nye kirken kostet Aker kommune i alt 28.000 speciedaler, eller om lag 10 millioner kroner.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer fikk oppdraget med å tegne kirken. Han hadde da allerede stått bak konstruksjonen av Gaustad Sykehus og Botsfengselet og skulle bli en svært viktig mann i utformingen av offisielle bygg i Norge. Senere ble kirketegningene hans også brukt ved byggingen av Østre Aker Kirke og St. Olav katolske kirke.

Navnestrid

Det som kanskje ikke er så kjent fra tiden omkring byggevedtaket, er at det oppsto en heftig diskusjon om hva kirken skulle hete. Den kjente historikeren, Peter Andreas Munch påpekte i en avhandling at den gamle akerkirken hadde navnet sitt fra gården Aker, og var oppført på gårdens grunn. Etter hans oppfatning burde kirken i dette aktuelle tilfellet bli kalt Ullevold kirke fordi den var bygget på grunn avstått fra Store Ullevold gård.

Etter en del drøftelser fikk kirken likevel navnet Vestre Aker kirke.

Vedlikehold

Murerbrødrene Unger fikk oppdraget med å sette opp den nye kirken som ble bygget i rød tegl på en grunnmur av granitt.

Men vedlikeholdsutfordringene meldte seg veldig raskt, og man sitter igjen med et inntrykk av et nærmest konstant behov for vedlikehold og/eller ombygging. I boken som ble gitt ut i forbindelse med kirkens 100-års-jubileum, finnes en oversikt over flere akutte reparasjonsbehov som etter hvert ble kostbart for Aker kommune i løpet av de første 10–15 årene av kirkens eksistens:

Orgelet, som var levert at P. Branzæg, led av forskjellige mangler, og kommunen måtte til slutt gå til sak mot leverandøren. Da hadde en ekspertgruppe konkludert med at orgelet var ubrukelig. Allerede i oktober 1860 ble det bestilt et nytt orgel fra Eriksen og Svendsen.

Samme år revnet den store klokken og den måtte støpes på nytt.

I 1862 ble det utført store reparasjonere på kirken fordi bygget var skadet av sopp.

Ni år senere måtte taket tekkes om etter at det stadig reste ned takstein. Da ble det lagt skifter fra Vestre Slidre.

Varme og lys

I 1893 forslo en komité, nedsatt av menighetsrådet, at det skulle monteres fem tyske ovner for oppvarming av kirken. Men formansskapet mente det fikk holde med fem magasinovner fra et av de norske jernverkene.

Men det holdt ikke i lengden. Ovnene måtte overfyres og menigheten klagde på kulden og det ble bestemt at sentralvarme var det eneste saliggjørende for Gudshuset. Og slik ble det, etter vedtak i kommunestyret i juli 1922.

Året etter ble det bevilget penger til elektrisk lys i hele kirken etter at det først hadde vært montert i kirkens kor og sakristi i 1919.

I forbindelse med kirkens 75-års jubileum i 1930 ble kirken malt innvendig med farger foreslått av maleren Domenico Erdmann.

Ombygging

Fem år etter mente menighetsrådet at det var behov for et eget dåpssakristi. Forslaget gikk ut på å bygge et sakristi på sørsiden som kopi av det allerede eksisterende prestesakristiet på nordsiden. Planene ble vedtatt og satt ut i livet i 1936, men det medførte en rekke ringvirkninger: Altertavlen med sin opprinnelige omramming måtte vike og en ny prekestol måtte settes opp på motsatt side av kirkeskipet.

Arbeidet var sluttført i 1939 med monteringen av det første av Bernhard Greves tre blyglassvinduer i fondveggen mot øst. (De to siste blyglassvinduene kom på plass først til kirkens 100-års-feiring i 1955.)

Etter at mange tiltak var gjennomført i løpet av 1930-årene, skjedde det ikke noe vesentlig med kirken i løpet av de neste tyve år, bortsett fra bygging av nytt orgel igjen, vedtatt i 1947. Kontrakt ble inngått med den kjente orgelbygger J. H. Jørgensen, og instrumentet sto ferdig til kirkens 100-årsjubileum.

I løpet av 1960-årene ble det på nytt igangsatt en grundig fargeundersøkelse av kirken. Rapporten fra teknisk konservator Odd Helland forelå ferdig utarbeidet i november 1968.

Ny, gammel prekestol

Vestre Akers menighetsråd behandlet i et møte 25. mars 1969 spørsmålet fra menighetsrådformann Alf Kinge om man nå kunne benytte seg av prekestolen som siden 1950 var blitt stående ubenyttet i Oslo domkirke. Den var tegnet for Vår Frelsers kirke i 1849 av hamburgerarkitekten Alexis de Chateauneuf (1799–1853).

En restaurering av Chateauneufs prekestol og tilpasning til Vestre Aker kirke ville beløpe seg til kr. 18.000. Allerede 14 dager etter at forslaget fra menighetsrådet forelå, kom tilslutningen fra Riksantikvaren.

Kirken fikk dermed sin nåværende prekestol i 1969 etter at den først var brukt i 100 år i Vår Frelsers kirke. Men det tok tid å få alt på plass, og først utpå høsten 1973 kunne lydhimmelen over prekestolen endelig bli montert.

Nytt alter

Vedtak om nytt alter ble også gjort senhøstes 1973. Det ble murt opp på stedet i teglstein og fikk en topplate i eik.

To år senere, høsten 1975, sa kulturutvalget ja til å bekoste flombelysning av kirken på Kalvehaugen.

Det siste som har skjedd på vedlikeholdsfronten er av ganske ny dato. Ifølge Oslo Byleksikon ble altertoppen gjenbrukt i nytt alter i forbindelse med omleggingen av gulvet i 2008 og ombygd i eik i 2014.

Døpefont i eik med plate av stein til det gamle dåpsfatet kom på plass mens den gamle døpefonten ble plassert nær inngangen samtidig med nytt gulv og utvendig belysning i 2015. Historiker, forfatter og Schirmer-ekspert Ole Petter Bjerkek oppsummerer på en forbilledlig måte kirkens fysiske historie slik, i jubileumsboken fra 2005:

“Straks etter at kirken sto ferdig bygget meldte vedlikeholdsbehovet seg. Opp igjennom hele kirkens historie har det dukket opp forslag til enten ombygginger eller rehabiliteringer.”

Endret funksjon

Den befolkningsmessige sammensetningen i en by som Oslo er alltid i utvikling og var jo selve grunnlaget for vedtaket om bygging av Vestre Aker kirke i sin tid.

Etter at Vestre Aker kirke var ferdig i 1855, ble prestegjeldet skilt ut fra Aker prestegjeld 1. mai 1861. Det omfattet den gang Ullern, Ris, Vestre Aker, Grefsen og Nordberg og inkluderre både Skillebekk og Lysaker. Slik var det fram til 1906, da Ullern ble skilt ut som egen menighet.

Ole Petter Bjerkek påpeker i jubileumsboken at Vestre Aker hadde fem kirker fra 1932 til 1937: Vestre Aker, Maridalen, Nydalen, Ris og Holmenkollen. I 1937 ble den delt i tre menigheter: Vestre Aker, Ris og Grefsen. Som følge av en ytterligere sterkt voksende befolkning frem mot 1946, ble Sogn, Nordberg og Korsvoll utskilt fra menigheten.

Den demografiske utviklingen har selvsagt bare fortsatt og tallet på kirkebesøkende og medlemmer i statskirken har gått tilbake. I 2015 ble det derfor besluttet at Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker kirker skulle slås sammen til én menighet.

Bakkehaugen og Vestre Aker er menighetens to møteplasser, mens Majorstuen kirke er overført til andre aktiviteter.

Den sammenslåtte enheten heter Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker sokn og inngår i Vestre Aker prosti.

Kilder:

• Dr. Edv. Bull: Akers historie, Olaf Norlis Forlag, Kristiania 1918
• Overrettssakfører O. M. Borrebækken Overn: En bok om Aker – Gammelt og nytt fra Østre og Vestre Aker, Strandberg & Co, Oslo 1929
• Arno Berg og Bernhard Hagtvedt: Vår Frelsers Kirke, Forlaget Land og Kirke, Oslo 1950
• Hartvig C. Gjesdahl, Dagfinn Hauge, Trygve Skallerud, Halvor Erichsen: Vestre Aker kirke 1855–1955, Lutherstiftelsen, Oslo 1955
• M. C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid, Hovedkirker, annekskirker og kapeller, Land og Kirke, Oslo 1956
• Tor Weibye (red.): Kirken på Kalvehaugen – Vestre Aker Kirke gjennom 150 år, Vestre Aker Menighet, Oslo 2005
• Oslobyleksikon.no
• Selskapet for Oslo Bys Vel