ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2023

Knabben, Høienhall, Solheim og Kirsebærjordet. En rekke navn har vært knyttet til Blindernveien 3–5–7 i bakkehellingen opp mot Vestre Aker kirke. Historien startet for snart 170 år siden.

Trond Smith-Meyer

«Omkring midten av femtiaarene kjøpte far Kirsebærjordet, et vildnis med bergknauser, som frasolgtes Nedre Blindern i Vestre Aker.» Dette skriver Sigvart Petersen om sin far, grossist og papirhandler Carl Emil Petersen (1815–82). Det er ved dette eiendomskjøpet at Knabben løkke, med sin beliggenhet opp mot Vestre Aker kirke på Kalvehaugen, blir en egen enhet.

La oss høre mer om hva som skjedde etter dette eiendomskjøpet, fortsatt med Petersen som kilde:

«Jordet, som laa mellem Vestre Akers prestegaard og kirkegaarden, fik navnet «Knabben». I tidens løp sprængtes sten og paafyldtes jord, saa det hele blev en deilig have, hvor adskillige av de bedste frukttrær var kommet fra Sommerro. Mellom frukt- og kjøkkenhaven strakte sig en liten høideryg med løvtrær: birk, løn, hassel, ek og litt bøk. Et enkelt grantræ tittet frem.»

Sommerro som nevnes her, var løkken ved Drammensveien som Petersen-familien også eide. Vi er i en tid der bemidlede Christiania-borgere bodde både her og der på løkkeeiendommer deler av året. Slik ble det også for Carl Emil Petersen etter at han hadde slått seg opp både som papirhandler og med sine eierinteresser i papirfabrikken Bentse Brug.

Det var sommeren 1858 familien Petersen flyttet ut til Knabben første gang. Sønnen Sigvart beskriver løkken og livet der i malende ordelag. Ved siden av rene naturbeskrivelser forteller han om et gjestfritt hjem. De litt mer kummerlige forholdene enn i byen ble blant annet løst ved et stort telt der gjester kunne tas imot og trakteres.

Familien Petersen bodde egentlig i forretningsgården ved Stortorget. De som faktisk bodde på Knabben, var husmannsfamilier, og i mesteparten av Petersens tid var det Petter Iversen og kona Gurine. Petter kom fra Nes i Hallingdal og Gurine fra Aker, og folketellingene forteller om i alle fall sju barn.

Carl Emil Petersen døde i 1882, og tre år etter var det slutt på familien Petersens tid på Knabben. Eiendommen ble solgt til doktor Ludvig Flock og deretter delt. Vi skal følge historien til de ulike delene hver for seg.

Blindernveien 3 – Solheim

Vi bruker dagens gatenummerering, selv om denne eiendommen i lang tid var kjent som Blindernveien 5. Den gamle løkkebygningen og området rundt fikk navnet Solheim og utgjorde bnr. 46/5.

I første halvdel av 1900-tallet holdt Bernh. L. Mathisens barnehjem til her. Grosserer Bernhard Mathisen hadde i sitt testamente tilgodesett et legat for forpleining og oppdragelse av barn født utenfor ekteskap. Barnehjemmet i hans navn ble startet i 1901 og holdt i de første årene til på Lovisenberg sammen med mødrehjemmet Sebbelows stiftelse. Etter noen år flyttet hjemmet til Blindernveien, og eiendommen Solheim ble kjøpt i 1910.

Barnehjemmet hadde plass til 12–14 barn som bodde sammen som en familie helt til de ble voksne, i begynnelsen til konfirmasjonsalderen, etter hvert til de ble rundt 20 år. Driften ble ledet av en diakonisse som bodde på hjemmet sammen med barna.

I 1947 hadde sviktende inntekter og store vedlikeholdskostnader gjort at barnehjemmet måtte innstille driften. Eiendommen ble leid bort til Statens helsesøsterskole, som hadde startet i leide lokaler på Sophies Minde i 1947. To år etter kunne de flytte inn i Blindernveien, som daværende skolestyrer Ragnhild Kessel beskriver slik:

«… en gammel villa i en deilig hage og i fredelig omgivelser, og det var en fryd å kunne innrede huset nesten som en ville. Om vi ikke fikk internat, som hadde vært tanken fra begynnelsen, ble det et hjem for elevene hvor de kunne spise frokost og middag, og hvor skolens lokaler sto til rådighet for studier, møter og hyggeaftener.»

I 1958 besluttet kommunen å kjøpe eiendommen for 190 000 kroner. Som betingelse satte Mathisen-legatet at kommunen oppførte et nytt lite barnehjem og overtok driften. Barnehjemmet skulle bære Bernh. L. Mathisens navn, mens legatets grunnfond og salgssummen skulle brukes til finansieringen.

Det var opprinnelig en tomt på Korsvoll som var tiltenkt det nye barnehjemmet, men av formelle grunner kunne ikke samarbeidet mellom kommunen og stiftelsen realiseres her. I stedet vedtok bystyret i 1963 å overdra et nybygd barnehjem på Grorud til stiftelsen. I Dagmarbakken på Grorud finnes fortsatt Bernh. L. Mathisens barnehjem. Barnehjemmet på Korsvoll, som ble et rent kommunalt foretak, sto på sin side ferdig senere på 1960-tallet og heter i dag Villa Krogh akuttinstitusjon (Øvre Langås vei 11).

I 1963 flyttet helsesøsterskolen til Villa Grande på Bygdøy, og kommunen etablerte samme år et hybelhus for menn. Senere overtok rusmiddeletaten stedet og opprettet Blindern rehabiliteringssenter. I 2000 ble det oppført et tilbygg, og virksomheten kunne utvides. I dag heter institusjonen Blindern omsorgssenter.

Det opprinnelige hovedhuset er regulert til bevaring.

Blindernveien 5 – Høienhall

Doktor Ludvig Gerhard Flock beholdt den største delen av den opprinnelige eiendommen bnr. 46/4. Han ga den navnet Høienhall og fikk i 1889 oppført en villa til seg og sin familie. Etter en skilsmisse flyttet Ludvig Flock selv til København, mens Ragna Flock eide villaen til 1916.

Arkitekt Arne Eide kjøpte eiendommen og flyttet sommeren 1917 inn med sin familie. Eide var sammen med kompanjongen Christian von Munthe af Morgenstierne blant landets mest benyttede arkitekter på 1910- og 1920-tallet. Han solgte Høienhall i 1932 videre til Westye Egebergs stiftelse for uforsørgede barn. Dette ser ut til å ha vært en ren finansiell investering for stiftelsen, som leide ut villaen.

I 1935 flyttet advokat Sven Arntzen inn med sin familie. Arntzen var under okkupasjonen i Hjemmefrontens ledelse og fungerte som riksadvokat i det første året etter frigjøringen. En mandagskveld i november 1945 gikk det av en sprengladning på verandaen i villaen mens Arntzen satt på arbeidsværelset. Ingen kom til skade i attentatet, som ble satt i forbindelse med Arntzens rolle i landssvikoppgjøret.

I 1965 overtok firmaet Moderne Bygg leiekontrakten, og i 1970 ble villaen bygd om til kontorer, i første omgang til arkitektfirmaet Rinnan og Tveten. Den hadde da stått tom i flere år. Westye Egebergs stiftelse solgte seg ut av eiendommen på 1980-tallet, og Blindernveien 5 har etter dette hatt en rekke eiere og leietakere.

Villaen og den tilhørende stallbygningen er regulert til bevaring.

Kirkegård, blokker og barnehage

Vestre Aker kirkegård ble innviet samtidig med kirken i 1855. Med sine 29 dekar er den ikke stor, og etter hvert som hovedstadsbebyggelsen nådde opp til området rundt kirken, ble det viktig å bevare muligheten for å utvide gravlunden. Eneste mulighet var en utvidelse vestover langs Blindernveien, og i løpet av 1960-tallet ble både eiendommene Solheim og Høienhall, til sammen ca. 14 dekar, vedtatt lagt inn som del av kirkegården.

Da Moderne Bygg etablerte seg i Blindernveien i 1965, startet firmaet arbeidet med å få bygd nye og moderne boliger her. Men siden eiendommen var båndlagt til utvidelse av kirkegården, fikk de avslag. Bystyret vedtok imidlertid å tilby firmaet en erstatningstomt, noe som viste seg vanskelig. I stedet startet en lang prosess med en rekke instanser involvert og der bygningsrådet flere ganger hadde saken til behandling.

Først i 1980 kom det til enighet om en ny reguleringsplan, og i 1982–83 sto to fire etasjers terrasseblokker med til sammen 29 leiligheter ferdige på nordvestre del av gamle Knabben løkke. Blokkene, som ble gitt adressen Blindernveien 7, var tegnet av arkitektene Inge Bøhn og Knut Søhoel.

Gjennom de nye reguleringsplanene falt utvidelsesmulighetene for Vestre Aker kirkegård bort, mot protester fra kirkevergen i Oslo. I prosessen ble det i stedet enighet om at en del av Blindernveien 5 skulle reguleres til barnehage. Etter at villaen Høienhall var vurdert som uegnet til slik bruk, endte man med et nybygg lengst øst. Her sto Kirsebærjordet barnehage ferdig i 2001. Barnehagen har plass til 55 barn og ble i 2020 fullstendig rehabilitert.

Med dette navnet på barnehagen kan vi altså si at ringen er sluttet, nær 170 år etter at Kirsebærjordet ble bebygd for første gang.

Kilder

• Sigv. Petersen: Sigvardt Blumenthal Petersens slekt (1922).
• Sigv. Petersen: Nogen mindeblade (1924)
• Oslo Museum: Byminner 1/1989
• Oslo kommunes aktstykker: Sak nr. 241 (1958), sak 219 (1963)
• Festskrift i anledning 25-års jubileum for Statens Helsesøsterskole (1972)
• Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten: Historisk byggesaksarkiv
• Kirkevesenets Arbeiderforening: 50 års jubileumsberetning (1968)